Superlim

Dette er deilig lim i øra.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CD: Gluecifer er ikke kunstnere, men pokker så gøy det er. For rånenes greasy «tøffe i trynet»-rock har gjennom åra både begeistret og irritert, men underholdende har det alltid vært. Scenen er femmerbanden fra hovedstaden sitt hovedkvarter. Her har de full kontroll og troner autoritært over massene som lar seg rive med av et sett av energilåter som bare kan en vei - rett fram. Men så var det plate, da. Der lyktes de først på forrige langspiller: «Basement Apes» (2002) rocket bandet opp av kjeller'n med gode låter, et dynamisk lydbilde og riff som har toppet de personlige topp-fem-listene til landets ledende luftgitarister.

Gluecifers adrenalininfuserte partyrock krever stram kjøring, men Oslo-bandet gjør en del ratt-justeringer på «Automatic Thrill». Tittellåta setter i bevegelse hele repertoaret vi kjenner fra før: et groovy stykke rock drevet fram av et frenetisk og hardt komp, pøsende gitarer og en kontant vokal. Men det er hardere enn tidligere, og produsent Kåre Vestrheim har utstyrt gutta med et svært og nesten pompøst lydbilde som til tider minner om det Dandy Warhols finner på når de er i rockehumør.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer