Superlim

Gluecifer befester sin posisjon som et av Norges ledende rockeband. Les alle dagens plateanmeldelser

CD: Gluecifer er ikke kunstnere, men pokker så gøy det er. For rånenes greasy «tøffe i trynet»-rock har gjennom åra både begeistret og irritert, men underholdende har det alltid vært. Scenen er femmerbanden fra hovedstaden sitt hovedkvarter. Her har de full kontroll og troner autoritært over massene som lar seg rive med av et sett av energilåter som bare kan en vei - rett fram. Men så var det plate, da. Der lyktes de først på forrige langspiller: «Basement Apes» (2002) rocket bandet opp av kjeller'n med gode låter, et dynamisk lydbilde og riff som har toppet de personlige topp-fem-listene til landets ledende luftgitarister.

Gluecifers adrenalininfuserte partyrock krever stram kjøring, men Oslo-bandet gjør en del ratt-justeringer på «Automatic Thrill». Tittellåta setter i bevegelse hele repertoaret vi kjenner fra før: et groovy stykke rock drevet fram av et frenetisk og hardt komp, pøsende gitarer og en kontant vokal. Men det er hardere enn tidligere, og produsent Kåre Vestrheim har utstyrt gutta med et svært og nesten pompøst lydbilde som til tider minner om det Dandy Warhols finner på når de er i rockehumør.

Singelen «A Call From The Other Side» trøkker og trøkker melodiøst med et enormt refreng der du ser for deg det svette takknemlige publikumet rocke med under neste konsert. «Put Me On A Plate» låner frekt fra stonerrockere som Queen Of The Stoneage, men vokalist Biff Malibu og hans kumpaner gjør det med snert og er umiddelbart tilgitt. 10 år etter at Gluecifer startet, framstår nå bandet profesjonelt, velspilt og motivert. Vi gleder oss til konsertvåren.