Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Supermaktens begrensninger

«NATO er militært sett blitt liggende helt passivt i forhold til den amerikanske intervensjonen i Afghanistan.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

USAs antiterrorpolitikk, som bygde på slagordet om at «den som ikke er med oss, er for terroristene», synes å ha viklet seg inn i en lang rekke kjøpslåinger, som allerede i betraktelig grad har bidratt til å utvanne og endre denne politikkens karakter, noe som igjen truer med å innsnevre amerikansk handlefrihet og lederevne. Stikk imot sin hensikt kan den bl.a. resultere i et varig svekket NATO og en betydelig økt avstand mellom USA og EU. Den tok ikke tilstrekkelig hensyn til at i internasjonal politikk er alt mer eller mindre relativt.

USA reagerte som kjent ved bl.a. å mobilisere NATO. Artikkel 5 i NATO-pakten ble aktivert - for første gang i paktens historie. Det kom positivt svar fra samtlige allierte på både dette og på anmodningen om solidaritet, med tilbud om støtte til USA fra samtlige medlemsland. Så langt syntes politikken å være en suksess. Det oppsiktsvekkende er imidlertid at NATO militært sett er blitt liggende helt passivt i forhold til den amerikanske intervensjonen i Afghanistan. Støtten fra de allierte kom i form av ensidige erklæringer og gjaldt separate bidrag til den amerikanske aksjon, ikke til noen samlet NATO-aksjon. NATO er derfor i denne sammenhengen ikke blitt det sentrale instrumentet for en amerikansk-ledet politikk som USA øyensynlig hadde som siktepunkt.

I stedet har det kommet i stand en geografisk langt mer omfattende koalisjon, hvor de tre nøytrale land, de sentral- og østeuropeiske land, Russland, India, Pakistan, flere arabiske land osv. er med, og dette vel å merke uten at det er gjort noe klart skille mellom NATO-land og ikke-NATO-land. I realiteten betyr dette at muligheten for en samlet NATO-aksjon som framtidig alternativ også er blitt svekket.

Grunnen til at det ble slik, er vel i første rekke at sentrale EU-land gikk imot tanken om en samlet NATO-aksjon. Den ville nærmest uunngåelig ha ført til en oppsplitting av EU - mellom NATO-medlemmer og ikke-NATO-medlemmer, mellom Frankrike og Storbritannia, mellom nøytrale og allierte osv. - og ville derfor med stor sannsynlighet ha vanskeliggjort en gjennomføring av EUs planer om å bygge opp en egen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Både Tyskland og flere andre EU-land har dessuten gjort det klart at å utvide målet for den militære aksjonen til å gjelde flere land, for eksempel Irak - slik USA gjentatte ganger har antydet som en reell mulighet - ikke vil være akseptabelt for dem. De strakk seg derfor ikke lenger enn til bilateral støtte til en amerikansk aksjon i Afghanistan.

Også forholdet til Russland spilte og spiller naturligvis inn både for USA og EU, om enn på ulik måte. Både USA og EU ønsker et nært samarbeid med Russland, USA bl.a. med tanke på å få støtte for sin politikk fra landene i Sentral-Asia, EU for å binde Russland fast til en europeisk samarbeidsramme forankret i EU. Russerne på sin side stiller selvsagt også sine betingelser for å gi støtte til USAs antiterrorkoalisjon. Å definere aksjonen i Afghanistan som en NATO-aksjon ville ha gjort et samspill med Russland mye vanskeligere, for ikke å si umulig. Det er nærmest utenkelig at Russland ville ha akseptert NATO-tropper i sin bakgård i Sentral-Asia. Amerikanske styrker er noe annet. Det Russland vil, er et nært bilateralt samarbeid med USA og en nærmest mulig tilknytning til et sikkerhetspolitisk selvstendig EU.

EU står for en vesensforskjellig tilnærming til global politikk fra den USA har. I hovedsak har EU som siktepunkt en stabilisering i konfliktområder gjennom fortrinnsvis ikke-militære tiltak. I den grad militære midler likevel anses å måtte tas i bruk, skal dette skje i samsvar med FNs prinsipper og under FNs overhøyhet. Dette er slått fast i traktatene.

USA har gjort det stadig mer klart at landets politikk vil ta hensyn til FN bare i den grad dette anses å tjene amerikanske interesser. Også i forhold til andre multilaterale og bilaterale rammer opptrer USA stadig mer unilateralt. Når det gjelder EU, går amerikansk politikk ut på å holde unionsutviklingen innenfor en euroatlantisk sikkerhetspolitisk ramme, kontrollert i siste instans av USAs globale makt og med NATO som viktigste multilaterale instrument. Denne oppfatningen ligger også til grunn for USAs visjon om et NATO utvidet til å omfatte også Sentral- og Øst-Europa.

Selv om øyensynlig ingen av sidene ønsker å skru interessemotsetningene opp, finner det nå sted en gigantisk styrkeprøve mellom USA og EU. EUs rolle i verdenspolitikken er riktignok fremdeles en heller ubestemmelig størrelse, uten en klart definert geografisk avgrensning og uten et endelig mål med hensyn til politisk organisasjon. Men EU-utviklingen er tydeligvis likevel kommet forbi det stadiet da den kunne kontrolleres eller dikteres gjennom NATO eller direkte av USA. Både i sikkerhetspolitikken og i andre sammenhenger treffer EU nå sine beslutninger på formelt selvstendig grunnlag. Ja, en kan vel si at det å demonstrere EUs selvstendighet er blitt en viktig del av den felles politikken, med tanke på å gjøre denne troverdig utad.

EU-prosessen i retning av utdyping og utvidelse av unionen går videre, tilsynelatende upåvirket av det som har skjedd og skjer i Afghanistan. EUs innflytelse i Kaukasus og Sentral-Asia er økende og vil utvilsomt bli ytterligere økt i og med tyrkisk medlemskap innen få år. Problemene i disse områdene samt i Midtøsten er av en slik karakter at de ikke kan løses med militære midler.

For på lengre sikt å skulle kunne spille en sentral rolle i dette globalt sett så viktige området, må trolig også USA satse på en tilnærming som ligger nærmere den EU har, med vekt på konfliktforebygging og økonomisk utvikling, og i slike sammenhenger operere med FN som legitimerende ramme. Militær overlegenhet alene vil ikke være tilstrekkelig.

Det er ikke bare EUs sterkere profilering som svekker utsiktene til at den amerikanske unilateralismen vil kunne lykkes. Også støtten fra viktige arabiske land som Egypt, Saudi-Arabia og Jordan er av betinget karakter. Den forutsetter både at USA avstår fra å utvide krigen til andre arabiske land, og dessuten at USA bidrar til en mer forsonlig politikk fra Israels side overfor palestinerne. Imidlertid er det det motsatte som hittil har vært tilfellet. Midtøsten-krisen er mer tilspisset enn på lenge. Israels argumentasjon i forbindelse med sin hardere linje overfor palestinerne har mer og mer fått preg av å være en pervertert utgave av den amerikanske. Dette bidrar helt klart til å svekke troverdigheten til den amerikanske linjen.

Det mest skjebnesvangre konfliktpotensialet som USA konfronteres med i forbindelse med Afghanistan-aksjonen, kan imidlertid fort vise seg å være det som knytter seg til krisen i forholdet mellom Pakistan og India. USA utøvde et betydelig press på Pakistan for å få dette landet til å oppgi sin tidligere Taliban-vennlige politikk og svinge over på den amerikanske linjen. Selv om dette langt på vei lyktes, har det bidratt til å undergrave den pakistanske regjeringens stilling i egen befolkning.

Gjenoppblussingen av konflikten med India bidrar til på ny å øke oppslutningen om den pakistanske regjeringen, samt også til å rettferdiggjøre en betydelig mobilisering av landets militære styrker. For USA nå å bruke Pakistan som en slags salderingspost i forbindelse med Afghanistan-aksjonen, er ikke bare blitt langt vanskeligere både politisk og militært. Det innebærer dessuten en dramatisk økt risiko for å bli innblandet i en storkrig mellom de to atommaktene i regionen, en krig som USA da ikke lenger vil kunne ha kontroll over. En kan i denne forbindelse ikke se helt bort fra at India og Pakistan kan se en felles interesse i å skru sine interne interessemotsetninger opp nettopp med sikte på å avskrekke USA fra å utvide sin militære aksjon i regionen.

Naturligvis kan ingen hamle opp med USA militært. Men den amerikanske Afghanistan-aksjonen har til fulle vist at ensidig bruk av militærmakt har sine grenser. Om alternativene verden står overfor, skulle være fortsatt bombing under supermaktens ledelse eller en flersidig FN-ledet koalisjon for krisehåndtering og gjenoppbygging, burde valget ikke være vanskelig.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!