Supermanns liv og død

Retro-noir om den triste skjebnen til første Supermann.

FILM: «Hollywoodland» har «alt» en retro-noirfilm skal ha, når det gjelder stil. Sliten privatdetektiv med trøblete privatliv, skumle feite filmmoguler med yngre sexsultne hustruer, nedtrukne persienner og nattsiden av Hollywood.

Allen Coulters film har dertil en autentisk historie som kjerne. Det dreier seg om det angivelige selvmordet til George Reeves (spilt av Ben Affleck), mannen som spilte Supermann i TV-serien, den gang helter i trikot var barneunderholdning og ikke big business som nå. I juni 1959 ble George Reeves funnet skutt på soverommet i sitt eget hus i Hollywood. At høydepunktet i skuespillerkarrieren hans var nevnte Superman-rolle, bestyrket politiets teori om selvmord.

Mange motiver

Filmen ruller opp Reeves\' liv, hans forhold til den noe eldre kvinnen Toni Mannix (Diane Lane) som i sin tur var gift med den mye eldre visepresidenten i MGM-studioene, Eddie Mannix (Bob Hoskins). Mannix hadde åpenbare forbindelser til Hollywoods mer lyssky forretningstransaksjoner, og kan ha hatt sine motiver for å rydde konas elsker av veien. Slike motiver kan også elskerinnen ha hatt, idet hun så at Reeves begynte å navigere i retning av yngre kvinner.

I filmen er det diktet inn en ekte noir-detektiv. Louis Cimo (Adrien Brody) blir hyret av Reeves\' mor som ikke godtar politiets teori om selvmord. Cimo har flere beveggrunner for å ta saken; hans lille sønn er svoren Supermann-fan.

Men Superman-rollen har gjort lite for Georges Reeves\' karriere. En gang hadde han en liten rolle i «Tatt av vinden». Når elskerinnen nå sørger for at han får prøvefilme for en birolle i «Herfra til evigheten», hyler folk på Supermann hver gang ansiktet hans dukker opp under testscreeningen. Det er en trist historie som Ben Affleck makter å gjøre mye ut av. Her er litt av samme forlorne Hollywood-tristessen som i «Sunset Boulevard».

For nostalgikere

De forskjelle teoriene om mordet/selvmordet spilles ut både i detektivens hode og på lerretet. Som i mange retro-noirfilmer kan man også her innvende at fokuset på tidsriktige stildetaljer skygger noe for intrigen. Men her er godbiter for nostalgikere.