Supersalg av bestselgere!

LITTERATUR: Vi må gjerne overlate ansvaret for mangfoldet i litteraturen til Libris, men da bør det være et aktivt og uttalt valg, skriver Anne Oterholm

BOKHANDELEN FEIRER supersalg på kjempetitler i år igjen. Det er blitt en tradisjon å feire liberaliseringen av bokmarkedet. Helst med ballonger. Og selv om Meyer aldri ble helt stueren i kulturlivet, sitter han nok for seg selv og smiler. For forrige uke var uken da selv Kulturrådets direktør var villig til å lufte ideen om at en kanskje kunne spare inn litt penger på denne lyrikken som ikke lånes ut for ofte. Samtidig som alle ser ut til å være enige om at det er altfor tidlig å evaluere effekten av Meyers arbeid. Vi får gi det noen år, sier en. Så når forfatterne er kritiske og snakker om manglende distribusjon av et økende antall titler, ser de fleste en annen vei.

Det siste året har forfattere hørt om hvordan forlag bygger ned sine markedsavdelinger og overfører penger og kompetanse til bokhandelens kampanjer, som stort sett konsentrerer seg om noen få titler. Det hjelper ikke at bokhandlere og forleggere vet at bøker ikke selger seg selv, de ønsker ikke å markedsføre annet enn bestselgere. Tidligere tok bokhandlene ansvar for å gjøre et bredt utvalg av norsk litteratur tilgjengelig, uansett. I dag bygges de ordningene ned som skulle sørge for bøker som ikke umiddelbart så ut til å være bestselgere. Det er faktisk sant at i svært mange bokhandlere så får du ikke lenger diktbøker, eller såkalt smal litteratur. Og definisjonen på smal litteratur? Litteratur som i øyeblikket kun er oppdaget av et fåtall mennesker. Så godt som alle våre bestselgende forfattere har skrevet den. Og de fortsetter å skrive som før, selv om de nå altså ikke lenger defineres som «smale».

DET ER ETABLERT et klima hvor det er mulig for Kulturrådet å diskutere om en kan kjøpe inn 500 eksemplarer istedenfor 1000 eksemplarer av lyrikktitlene. I realiteten diskuterer en om det egentlig er nødvendig at særlig mer enn halvparten av bibliotekene har ny norsk lyrikk. Bakgrunnen for diskusjonen er at en har sett på lyrikkutlånet på Deichmanske bibliotek en dag i fjor vinter, hvor utlånet dessverre viste seg å være ganske lavt. Her kunne det kanskje være penger å spare?

Ukentlig leser vi om alle ressursene som settes inn for å få barn og unge til å lese mer. Alle er enige om at lesing er viktig, for å styrke fantasien, for å skaffe seg en utdanning, for å mestre yrkeslivet, eller bare for å kunne slappe av med en god historie. Og alle er enige om at bøker må være tilgjengelige. Det er den stikk motsatte logikken Kulturrådet sammen med blant andre bokhandelkjeden Libris i øyeblikket gjør seg til talsmann for. Deres logikk er omtrent slik: Vi ser at barn og unge ikke leser så mye, da kan vi GARANTERT spare inn litt ved å gjøre færre bøker tilgjengelige! For Libris innebærer det at de velger abonnementsordninger (distribusjonsordninger) som gjør at de slipper å distribuere lyrikk og all annen litteratur de oppfatter som smal, det vil si uselgelig.

AT MANGE OFTE velger å lese lyrikk i biblioteket og slett ikke låne den, lar seg vanskelig telle. Og i Kulturrådets diskusjonsforslag om mindre distribusjon av lyrikk presiseres det at forfatterne skal kompenseres økonomisk, det vil i realiteten si, betales for å gå med på at bøkene deres ikke distribueres i så stor grad som tidligere. For en forfatter er det fullstendig meningsløst å bli betalt for å gå med på å innskrenke sine egne muligheter for å bli lest. Istedenfor å velge den enkleste løsningen og overlate kontrollen over litteraturen til de kommersielle aktørene slik en gjør i dag, hvorfor er det ingen av kulturpolitikerne våre som er bare litt smartere og sier:

1) Nå ser det ut som det er på høy tid at vi oppretter ordninger som sørger for at bibliotekarene får bedre mulighet til å formidle de bøkene som kommer til biblioteket gjennom innkjøpsordningene, for vi vet jo at dersom ingen kan vise fram og anbefale og snakke om bøkene så er og forblir de usynlige, og da får leserne aldri noen mulighet til å oppdage dem.

2) Og når vi ser på bokbransjen: Den nye bokavtalen og omleggingen av abonnementsordningene har ført til at store kjeder åpent uttaler at de ikke kommer til å distribuere lyrikk. Annen såkalt smal litteratur vil de heller ikke distribuere. Denne utviklingen vil vi ikke sementere, verken for litteraturen eller lesernes skyld.

NÅR LUFTA ER GÅTT UT av salgsballongene hos bokhandelen for denne gangen, er det kanskje på tide å diskutere den delen av dagens litteraturpolitikk som gjør at vi står i fare for å få en fattigere litteratur og på sikt et dårligere tilbud til oss som leser. Vi må gjerne overlate ansvaret for mangfoldet i kunsten og litteraturen til Libris, men da bør det være et aktivt og uttalt valg. Ikke som nå - hvor vi i det stille lar markedet overta ansvaret for norsk litteratur, sitter på hver vår tue og trekker på skuldrene slik de gjør på Sehested plass i øyeblikket, som om alt dette er noe som bare er påført dem utenifra, som en slags fugleinfluensa. Det er ikke sikkert Tom Andersen i Libris er så opptatt av å ta ansvaret for rekrutteringen i norsk litteratur, men kanskje kulturminister Trond Giske er det i større grad?

 FORFATTERSJEF:  Er det Trond Giske eller Libris som skal sørge for litterært mangfold, spør Anne Oterholm. Foto: ELISABETH SPERRE ALNES
FORFATTERSJEF: Er det Trond Giske eller Libris som skal sørge for litterært mangfold, spør Anne Oterholm. Foto: ELISABETH SPERRE ALNES Vis mer