Supersangeren

Fra det suverene til det likegyldige.

Brötzmann/Kondo/ Pupillo/Nilssen-Love Kompromissløs kvartett på høygir.

Kullhammar/Osgood/ Vågan Frodig skandinavisk triokjør.

CD: Med et lett sløret stemme og et fraseringssikkert foredrag som umiddelbart krever – og får – full oppmerksomhet, har Inger Marie Gundersen et av de fineste vokaluttrykkene i norsk jazz, punktum. I langsomme tempi – jo langsommere, jo bedre – kan hun til tider synge gåsehud på en gråstein, og omtrent halve repertoaret på «My Heart Would Have A Reason», hennes tredje cd, er av dette kaliberet.

FØRST OG FREMST gjelder det en eventyrlig versjon av Ewan MacColls udødelige og nesten smertefullt vakre kjærlighetsvise, «The First Time Ever I Saw Your Face». Rett nok spøker Roberta Flack i bakgrunnen, men i Jojje Wadenius’ hyperfølsomme produksjon, som inkluderer han eget eminente gitarspill, står Inger Maries versjon inntrengende vakkert på egne bein. Suverene er også versjonene av Ole Henrik Giørtz’ «Some Things Never Change», Wadenius/G. Jensen og hennes egen «That’s All» og et par-tre andre vise/poplåter i sympatisk jazzdrakt.

Når plata likevel ikke er en klokkeklar kandidat til Årets beste-tittelen, skyldes det at resten av repertoaret er dramatisk mindre appellerende. Re-harmoniserte, nattklubbmyke utgaver av bl a «I Can See Clearly Now» og «Something » blir til pausemusikk mellom perledykkene, og selv om Inger Marie og det utmerkede bandet også her leverer profesjonelt, er det som om nerven er trukket ut av formidlingen. Synd, men uansett er «My Heart Would Have A Reason» ei plate med store kvaliteter og tonnevis av løfter om et kanonalbum fra Inger Marie en eller annen gang i framtida.

KOMPROMISSLØS frijazz i opptak fra Bimhuis i Amsterdam fyller «Hairy Bones» der Peter Brötzmann (saksofoner, klarinett, tarogato); Toshinori Kondo (eltrompet); Massimo Pupillo (elbass) og Paal Nilssen-Love (trommer) utfolder seg med velkjent intensitet i 70 minutter. I lange strekk ligger Pupillo/Nilssen-Love som en mørk, pulserende uro under Brötzmanns glødende, Kondos noe kjøligere musisering, og i tillegg til noen få «nede»-forløp er det partiene der bassisten og trommeslageren trer fram i front som forsyner musikken med etter hvert tiltrengt dynamikk. Å høre en inspirert Brötzmann sønderblåse time og tonalitet på klubb kan være en overveldende der-og-da-opplevelse; hjemme i stua bikker han denne gang litt for ofte over i det enerverende, og gjør «Hairy Bones», selv med sine groovetilløp, til frijazz for de allerede godt herdede.

FRISKT LÅT det også på Glenn Miller Café i Stockholm for 10 måneder siden da de musikalske kruttønnene Jonas Kullhammar (tenorsaksofon), Ole Morten Vågan (kontrabass) og Kresten Osgood (trommer) satte hverandre stevne. Opptaket derfra, utgitt som «Andratx Live», er en frodig, ekspressiv affære, solid forankret i melodi og fast rytmikk, og ikke minst i en amerikansk tradisjon med sterk og utvetydig henvendelse fra saksofonistens side, jmf. Sonny Rollins’ «Way Out West». Men ikke bare en rått virtuos Kullhammar, også Vågan og Osgood gir i høyeste grad løft og styrke til musikken, og spesielt kommer utadvendtheten til uttrykk i platas to importerte låter, Pharoah Sanders’ «Farah» og Charles Brackeens ekstatiske «Attainment». Stor, beåndet moro med call-and-response og faretruende løftet stemning både på scenen og i salen; hadde SAS fløyet like høyt som dette skandinaviske samarbeidet, ville selskapet vært en sikker vinner uansett lavpriskonkurrentenes forsøk.