||| ALBUM: Kanskje rart å kjenne begeistring ved musikk som er helt stille. Det er jo på en måte en selvmotsigelse: «Unnskyld, jeg kjøpte nettopp denne cd-en, men den er jo nesten uten lyd?».

Likevel kribler det noe voldsomt ved avspilling av improvisasjonsbandet Supersilents niende plate.

Lavmælt og ulmende Gruppa er satt sammen av noen av Norges mest respekterte jazz- og støymusikere: produsent og gitarist Helge Sten, trompetist Arve Henriksen og keyboardist Ståle Storløkken. Jarle Vespestad var med som trommis siden oppstarten i 1997, men sluttet i fjor. Noe som høres.

For dette er Supersilents mest lavmælte album til nå. Ulmende, men uten støyutbrudd. Fullt av lag, men likevel skrudd ned til et minimumsvolum. «9» har dessuten blitt til under en slags dogmeregel: Denne gang spiller alle på hammondorgel. Bare det.

Mange vil kanskje beskrive slik atonal og abstrakt musikk som post-apokalyptisk, spøkelsesaktig eller futuristisk. Selv opplever jeg derimot «9» som svært menneskelig.

Blod gjennom årene Den er jo tross alt laget av mennesker! Dette er lyder fra gata idet du er i ferd med å våkne, den berømmelige «stillheten etterpå», ensomhet og melankoli i musikkform.