Superstudenten

Kanye må ha fått spesialundervisning i å lage hiphopklasikere.

CD: Da Kanye West trakk på seg Gucci-skoene og slapp solodebuten «The College Dropout» i 2004, penslet han ikke bare samtidshiphopen inn på et nytt spor, han børstet også støv av det amerikanske nittitallsuttrykket buppie . Med sine rosa poloskjorter, middelklassebakgrunn og designersydde arroganse var han selve manifestasjonen av en såkalt black urban professional . Fjernere fra hiphopens gettoromantikk var det ikke mulig å komme. Kanye gjeninnførte familievennligheten i amerikansk hip hop og plutselig ville alle de andre rapperne også ha en politisk korrekt Grammy-pris. Men det er selvfølgelig ikke buksepressen som er hovedgrunnen til at Kanye har solgt nesten 300 000 eksemplarer av «The College Dropout». Kanye var superprodusent lenge før han var rapper. Gutten smir sine beats av gull, og derfor ser folk også gjennom fingrene at han ikke har den beste rapflyten i klassen. På «Late Registration» har han også foredlet uttrykket fra debutalbumet. Det er tett, uforutsigbart og alvorlig. Ja, plata har blitt en slags hiphopens Harvard. For er det noe Kanye kan, så er det å velge og vrake blant kremen av gjesteartister og svinedyre soulsamples.

Sosial samvittighet

Kanye er kanskje en nyrik drittsekk, men han har både sosial samvittighet og en evne til politiske spissformuleringer. Som «College Dropout» dreier «Late Registration» seg rundt klasse-, rase- og familiekonflikter. Da den Shirley Bassey-naskende «Diamonds From Sierra Leone» først dukket opp på nettet, handlet teksten først og fremst om alle pengene Chicago-gutten har håvet inn. I remiksen på «Late Registration» har han derimot oppdaget diamantindustriens grusomheter, og setter spørsmålstegn ved hiphopens forkjærlighet for diamantkjeder. På den dystermørke, militærrytmiske og The Game-gjestende «Crack Music» hevder enn illsint Kanye at svart musikk er like avhengighetsdannede som crack - noe må man tydd til for å komme seg gjemmom århundrer med undertrykkelse. Og han har helt rett. Med sin grasiøse vri på Curtis Mayfields «Move On Up», har for eksempel luftigvakre «Touch The Sky» et umiddelbart hitpotensial.

Tilgitt

Så selv om den stakkato rapstilen til Kanye noen ganger kan få en til å rope: arg! , flommer albumet over av så mye musikalsk kreativitet og elegant profesjonalitet, at man ikke kan gjøre annet enn å tilgi gutten. I motebibelen Vogue sier de alltid at hemmeligheten til et fantastisk antrekk ligger i detaljene. Denne gangen ville Kanye bestått med glans.