Supert, liksom

Det er noe med Rockefeller og Supergrass. Sammen får de det ikke helt til å stemme.

Ganske nøyaktig to år etter forrige konsert på Oslo-klubben, ble det en ny middelmådig forestilling fra de ellers sjarmerende britene.

Frihet i fare

Den engelske 90-tallsscenen har et lurvete liverykte. I går var Supergrass nok en gang med på å befeste inntrykket av generasjonen som lager lysende plater og langt mindre oppsiktsvekkende konserter. Dagen etter at Gaz Coombes og co. åpnet sin Europa-turné foran 450 mann på Røkeriet i Bergen, kunne man i lange perioder få inntrykk at et band som kjørte seg rutinemessig gjennom repertoaret.

Frihetsrocken sliter. Ikke nok med at Kula Shaker har lagt inn årene; i går opplevde man at lyden av «Mary» og «Moving» i livetapning mest av alt fikk oss til å drømme om de fine opplevelsene man har hatt med Grass' nye skive. En dag med Supergrass på cd-walkmannen kan fort bli til en dag med vinger på, men live får de deg ikke helt til å fly.

Hjemme best

Lørdag slo det meg at Supergrass må være verdens beste band. Ikke noe kan gå galt når Gaz synger om en jente han kjenner som heter Mary. Live er Mary en skygge av seg selv. «Jesus Came From Outta Space» er også en skuffelse. Gaz, Mick, Danny og Bob sliter med både tempo, samspill og tenning.

Seinere blir det bedre. Både band og publikum våkner. I «Late In The Day» klarer de å hente ut mer av sitt sårhets- og øspotensial. Men det er først i «Faraway», «Sun Hits The Sky» og «Pumping Up Your Stereo» at de er der de bør være; levende, energiske og fokuserte, med sprut og guffe.

Men det er ikke til å komme fra; våre hjemlige frihetsrockere BigBang og Euroboys framstår som langt heftigere liveband enn Gaz og gjengen.