Supertramp

Nei, nei, nei.

Supertramp er et av de tristere eksemplene på et gammelt go'band som ikke har vett til å gi seg i tide. Da Roger Hodgson forlot skuta etter 1982-albumet «...Famous Last Words...» forsvant grunnlaget for gruppas gylne formel.

Likevel har Rick Davies holdt det gående - med begredelige resultater.

«Slow Motion» er det fjerde studioalbumet uten Hodgson, og de andre etter at Davies for fem år siden foretok et slags comeback med en blanding av medlemmer fra 70-tallslineupen og en gjeng nye studioflinkiser. Det låt katastrofalt på «Some Things Never Change» (1997), og det låter bare marginalt mye bedre denne gangen. Davies er nå sjef for et kompetent, men akk så miserabelt danseband som spiller nyskrevne svisker. Davies stemme og pianospill er det eneste som kan minne om gammel storhet. Der han en gang skapte progressiv popmagi sammen med Hodgson, melker nå Davies merkenavnet med falmede og fargeløse gammelmannstoner. «Crisis? What Crisis?» Hør Supertramps nye, og du skjønner hvilken krise.