RETORIKK OG POLITIKK: Kanskje kan Jonas Gahr Støre lære av Erna Solberg. Foto: NTB Scanpix
RETORIKK OG POLITIKK: Kanskje kan Jonas Gahr Støre lære av Erna Solberg. Foto: NTB ScanpixVis mer

Supervingletåkejonas

Kjært barn har mange navn, sies det. Det er en grunn til at Støre aldri har likt sine.

Kommentar

Super-Jonas er et kallenavn med nostalgisk sus, nå brukes Tåkefyrsten oftere om Jonas Gahr Støre. Ap-lederen var Norges mest populære politiker, men er blitt landets mest utskjelte partileder. Det er ikke overraskende at folket nå heller vil ha Erna Solberg som statsminister. Støre har vært folkets favoritt i målinger helt siden han overtok, men de siste to månedene er bildet endret totalt. Selv var han kritisk til eget kjælenavn også da det var supert. Nå har han grunn til det.

Regjeringspartienes mye omtalte negative kampanje mot Arbeiderpartiet generelt og Støre spesielt er en suksess. Deres yndlingsnavn på motkandidaten er Vingle-Jonas, hyppig brukt i sosiale medier av særlig Frp-statsrådene. Sammen med regjeringspartienes stortingsrepresentanter gjør de sitt ytterste for å hisse opp kommentarfeltenes hat mot Arbeiderpartiet, slik for eksempel Ingjerd Schou og Gunnar Gundersen gjorde i helga ved å dele åtte år gamle negative saker om Gro Harlem Brundtland på Facebook.

Det er en lite sympatisk strategi, men den er effektiv fordi den har klangbunn i virkeligheten. De diplomatiske egenskapene som gjorde Støre til en strålende utenriksminister, er de samme som gjør ham til en utydelig opposisjonsleder. En intellektuell tilnærming uten bastante formuleringer er klokt for en diplomat, men fungerer svakt som en opposisjonsleders forsvar mot krasse personangrep.

Støres tilbakeslag skyldes nok likevel mer realpolitikk enn retorikk. Tåkefyrste og Vingle-Jonas er tross alt kallenavn som ble brukt lenge før meningsmålingene snudde til Solbergs fordel.

I den store, dominerende saken i nyhetsbildet, flyktning- og asylpolitikken, er Arbeiderpartiets politikk til forveksling lik regjeringens. Det gir Støre lite spillerom som opposisjonsleder. Støres problem er også at vi lever i ei tid der bred konsensus utvilsomt er å foretrekke. Tverrpolitiske kompromisser er nøkkelen bak de fleste store grep i det norske samfunnet, oftest båret fram av Høyre og Arbeiderpartiet. Blir han noen gang statsminister, er han avhengig av den samme strategien.

Støres situasjon i offentligheten nå minner om den Erna Solberg var i valgkampen 2009. Hun var beskrevet som en politisk fiasko både internt og eksternt, kalt både mumlende, utydelig og svak. Som jeg selv skrev den gang: Det er i motgang man ser lederpotensialet i mennesker.

Kanskje kan Støre lære av Solberg. Hun kjempet seg gjennom en kritisk fase og kom styrket ut av det. Jern-Erna var blitt mumle-Erna før hun ble Stjerna Erna.

Nå er det opp til Jonas Gahr Støre om han vil lykkes med det samme.