HETSES: Klanens medlemmer har måttet forsvare seg etter de overdøvet en hilsen fra den skadde Brann-spilleren Carl-Erik Torp på storskjerm på kampen mellom Vålerenga og Brann. Foto: John T. Pedersen
HETSES: Klanens medlemmer har måttet forsvare seg etter de overdøvet en hilsen fra den skadde Brann-spilleren Carl-Erik Torp på storskjerm på kampen mellom Vålerenga og Brann. Foto: John T. PedersenVis mer

Supporterbrøleren

De som sang «la han dø» i Bergen gikk over streken. Men det kan være greit å synge at man skal «kjøre anal» på motstanderens hester.

- Åh, gud! Kvinnen på sitteplassen foran meg har vidåpen munn. T-banevogna har akkurat fylt seg med menn i 20-åra som hopper i takt og dundrer nevene i taket mens de synger at de har blitt bura inne i Lillestrøm, Bergen, Europa. Én deler ut finlandshetter fra en boblekonvolutt, og T-banen beveger seg som en bil i en gangsterrapvideo. Vi som har sett det før smiler beroligende til henne, og rister på hodet.

Dette er Klanen på godt og vondt, de beveger seg alltid på grensa for hva som regnes som greit, og noen ganger over.

Jeg har spilt fotball i Vålerenga siden jeg var liten, og meldte meg etter hvert inn i Klanen. Da vi var yngre hadde vi samme ærbødighet for Klanen som for spillerne. De var så uredde. Og i dag er det noe befriende over å slippe den politiske korrektheten mens man står på tribunen, og frivillig transformeres til en del av en brølende horde.

Den lett respektløse holdningen som vanligvis er deilig og i stor grad humoristisk, passer ikke alltid. Å rope «la han dø» til en som ei uke tidligere faktisk holdt på å dø, er idiotisk. Det skjønte også de andre klansmedlemmene som var på Brann stadion, som ganske kjapt overdøvet de som sang først med en nøytral Vålerenga-sang.

Den tankeløse kommentaren til Klanens talsmann Svein-Erik Bakke om Carl-Erik Torp gjorde det verre. Aleksander Schau tvitret etter hvert: «Gøy med alle de som fortsetter å argumentere at alle i Klanen er drit siden det er _talsmannen_ som uttaler seg. Jøje meg. Pust med magen 'a!». Han fikk masse hets og en drapstrussel i retur.

De som ikke liker Vålerenga, liker dem virkelig ikke. De gjøv løs da de nå fikk sjansen. I enhver gruppe er det alltid noen som vil dra den litt lengre. Men vi er også individer. På samme måte som ikke alle som hater Vålerenga sender drapstrusler.

Jeg er ikke i den harde kjernen, og må ofte vurdere om jeg vil være med og synge eller ikke. Da jeg diskuterte hvilke sanger som er utenfor og innenfor grensa med en kamerat, sa han: - Jeg har alltid holdt kjeft når vi har sunget «Etter kampen skal du dø», det synes jeg er ubehagelig. «La han dø» synes jeg er hakket mer okei, f.eks. når en spiller filmer. - Enig, svarte jeg, det første grenser til trussel, det andre er morsomt. Jeg synger heller ikke «vi skal voldta deres horer», gitt. - Men du kjører anal på en hest? Vanskelige valg dette her.

Dyrebeskyttelsen kan ta det med ro, vi har det bare i kjeften. Men å skryte av voldtekt og horehus synes jeg også mennene i forsamlingen bør holde seg for gode for.

Sånn holder vi på, innenfor og utenfor grensene. Når vi tråkker over får vi stort sett høre det. Og vi får også masse tyn, uten at vi griner av det.

Det blir for ensidig når Ola Bernhus i Aftenposten fraråder foreldre å sende tolvåringer på kamper. Jeg har selv vært på kamp siden jeg var tolv, og tviler på at jeg har tatt skade. Man overfører ikke automatisk oppførselen på tribunen til klasserommet. Når Bernhus mener det å synge «la han dø» generelt er over grensen, blir det for dumt. Den tøffe, direkte stilen er en helt fundamental del av supporterkulturen. Som min kampvenninne uttalte: «Dette er premisset alle er klar over på kamp. Man skal hetse motstanderne, det er litt av sjarmen. Hvis noen tar det personlig, får de begynne å se på cricket i stedet.»