Sur på tur

Hvem har rett til å fortelle oss om verden? Fins det en objektiv historie om Kina?

«IKKE GODKJENT.»

Jeg ser for meg hånda med stempelet når jeg leser den debatten som nå raser i avisene og som begynner å anta borgerkrigsliknende former: journalister vs. akademikere. Eller rennesteinen vs. elfenbeinstårnet? Det handler om hvem som skal ha «lov» til å beskrive et annet land i bokform. Det handler i videste forstand om at verden kanskje hadde vært bedre dersom f.eks. Nordahl Griegs «Kinesiske dage» fra 1927 ikke hadde vært skrevet og utgitt. Verden kunne også klart seg uten George Orwells «Hyllest til Catalonia» fra 1938, V.S. Naipauls «Blant de troende» fra 1981, Bruce Chatwins «Drømmespor» fra 1987 og Robert D. Kaplans «Verdens ender» fra 1996?

LITE OBJEKTIV

og særdeles uakademisk er denne litterære sjangeren som ofte bedrives av journalister og forfattere og gjerne går under betegnelsen «reiseskildringer». «Jeg mener at sånne bøker ikke bidrar med noe. De er preget av overforenkling som bygger oppunder myter, og er mer misvisende enn opplysende,» sies det i den aktuelle debatten som er utløst av tidligere NRK-journalist Torbjørn Færøviks bok «Kina - en reise på livets elv». Førsteamanuensis i kinesisk ved Universitetet i Oslo, Rune Svarverud, har uttalt til Dagsavisen at han helst hadde sett at slike bøker ikke ble utgitt. I Verdensmagasinet X tar flere akademikere et oppgjør med skrive- og reiseglade lekfolk. Og i Aftenposten hevder forsker ved Historisk institutt på Blindern, Eldrid Mageli, at Færøvik «driver akademikerhets» fordi han har frekkhet nok til å forsvare seg mot giftpilene fra elfenbeinstårnet.

DESSVERRE

har vi ikke her i Norge noen kapasitet som f.eks. Jonathan Spence, den britiske Yale-baserte historikeren, som har maktet å spre Kina-kunnskap til en hel verden også via populærhistorie og historiske romaner. Men vi har knapt noen på akademikernivå som forsøker. Naturligvis kan man ikke klandre Rune Svarverud eller andre Blindern-sinologer for at de ikke masseproduserer bestselgere av høy faglig kvalitet, men hva med å delta i den offentlige debatten? Skrive kronikker fra fagfeltet sitt? Bidra til alminnelig kunnskapsformidling rettet mot lekfolk? I dag har de norske Kina-ekspertene (les: de som snakker kinesisk) lagt feltet åpent for «dilettanter» som Færøvik.

JEG LESER HAM

med glede, jeg innrømmer det. I mangel av et akademisk korrekt informasjonstilbud er jeg til og med innom Færøviks eget nettsted www.kinaforum.com fra tid til annen. Her forteller han om alt fra partikongresser og økonomi til vannkrise og ettbarnspolitikk. Sikkert helt uansvarlig, subjektivt, bredt og sveipende, det også. Som resten av den populære reiselitteraturen, uberørt av akademikerhånd, bortsett fra hånda som påfører det imaginære «ikke godkjent»-stempelet.