Sur som faen? Nei da!

Er det skadelig for en forfatter å bli eksponert i media? Bør den som skriver, la bøkene tale for seg og ellers ligge så lavt som mulig. Forfatterforeningensformann Geir Pollen utdyper i dette innlegget sitt syn på fenomenet Ari Behn.

I de siste par månedene har journalister ved flere anledninger oppfordret meg til å mene noe om forfatteren Ari Behn.

Hver gang har jeg vennlig, men bestemt avvist oppfordringen under henvisning til at det ikke er en oppgave for formannen i Den norske Forfatterforening å mene noe om enkeltforfattere i en sak som denne.

Ved en anledning stilte en journalist meg et tilleggsspørsmål: Om medieoppstyret rundt Behn kunne skade en forfatter og et forfatterskap? Jeg svarte da at i den grad dette oppstyret i det hele tatt hadde noe med begrepene «forfatter» og «forfatterskap» å gjøre, kunne den etter min mening det.

Angstbitersk

Det er åpenbart dette utsagnet som har fått en for anledningen ualminnelig tungnem og angstbitersk Eva Bratholm og en Ingar Slette Kolloen som har vært på litterær kafé og hørt forfattere mumle misunnelig i krokene, til å beskylde meg for å se med ublide øyne på Ari Behn: jeg skal visstnok mene at han er skadelig for den norske litteraturen og den norske forfatterstanden. Det er han selvfølgelig ikke.

Derimot er det min alvorlige overbevisning at den spesielle formen for medieoppmerksomhet Ari Behn har blitt utsatt for, kan skade, eller mer presist: undergrave, seriøs litteratur og seriøse forfattere, herunder også Ari Behn.

Resonnementet mitt er som følger, og langt fra originalt:

Som skrivende

En forfatter er en person som opptrer i det offentlige rom i kraft av det hun eller han har skrevet; som et skrivende menneske, kort sagt. Teksten blir gjerne skrevet i det private rom, men den virker først ute i det offentlige, blant lesere og kritikere som er villige til å møte den med noe av det samme engasjement og alvor som drev forfatteren til å skape den. Så vidt jeg har greid å følge med i alt det rare som er skrevet om Ari Behn, så handler det i forsvinnende liten grad om den ene boken han har gitt ut så langt.

Jeg har til gode å lese én intelligent kommentar om det Behn som forfatter fortjener å bli kommentert for, nemlig tekstene sine. I stedet reduseres forfatteren systematisk til en persilledusk på en rett komponert av helt andre ingredienser enn litteratur, for eksempel kongehus og dop, og hvor en del kulturjournalisters primære mål åpenbart er å underholde og pirre, og derigjennom fremskaffe det som mer og mer synes å være høyeste mål og mening for de avisene disse journalistene så tankeløst servilt tjener: flest mulig kjøpere.

Forsøples

Og sorry, Eva Bratholm: denne journalistikken innebærer etter min mening at det offentlige rom forsøples; gjøres til en arena der noenlunde voksne, tenkende mennesker - og de er langt fra bare forfattere, som kjent - kvier seg for å sette sin fot, fordi så mye av det de da tvinges til å beskjeftige sitt tanke- og følelsesliv med, rett og slett er for dumt, for tøysete eller for pinlig. Og det er skadelig og synd, ikke minst for en ung forfatter som har krav på å bli tatt alvorlig for det arbeidet han har utfart: boken. Om dette har jeg ytret meg.

Et deprimerende, men ytterst pedagogisk eksempel på denne kritikkløse, tøvete underholdningsjournalistikken, som har mage til å fordøye hva det skal være, ser det ut til, fikk undertegnede anledning til å studere da De norske Bokklubber i slutten av mars inviterte journalister og aktører fra Bok-Norge til pressekonferanse for å markere den offisielle åpningen av nettbokhandelen mao.no, en storhending i historien om norsk bokomsetning, uansett hva man måtte mene om netthandel.

Invitert var også Ari Behn; han skulle lese fra «Trist som faen», før kulturjournalistene - trodde jeg - fikk stille den nye nettbokhandelens eiere noen av de spørsmålene som i skrivende stund opptar forfattere og andre aktører i bokbransjen, og hvis viktigste stikkord er konsernbygging, monopolisering og kommersialisering. Men ikke ett av disse for boken livsviktige spørsmålene ble stilt. Noe helt annet skjedde, nemlig:

Vårkåte groupies

Ari Behn leste sin novelle profesjonelt og flott, gikk ned fra talerstolen uten å smile verken lurt eller fett, bare veloppdragent, hvorpå nitti prosent av de tilstedeværende kulturjournalister, til forveksling lik en gjeng vårkåte groupies, nærmest klatret over hverandre for å komme først i køen som vimset ut etter idolet. For å spørre om hva: litteraturen eller prinsessen, mon tro? Jeg kikket meg omkring i lokalet mens dette selsomme skuespillet utstpilte seg, og så bare målløse og hoderystende, etter hvert vantro lattermilde, så fatalistisk gapskrattende bokklubbdirektører, overlatt til seg selv med sin nyåpnede stolthet, og jeg tenkte: Ok, forfatter, du slipper i alle fall å bli ledd av på jobben.

Og så kan man selvfølgelig si: Men ikke vær så humørløs da, formann, så fordømt selvhøytidelig og... misunnelig? Hvorfor skal du alltid komme trekkende med at litteratur er alvor, kritisk tenkning, erkjennelse, samtale, noe som fordrer seriøsitet og ansvar?

Hvorfor må du på død og liv hakke på pressen når du leser noe i avisene som er så overflatisk og idiotisk at du til og med blir tristere enn faen?

Kan det ikke bare få lov til å være ukomplisert gøy at en ung, skrivende mann greier å lage så mye oppstyr rundt seg selv og selge så mange bøker at til og med Se og Hør kommer styrtende med tre journalister; skaper det ikke bare sårt tiltrengt blest om Den unge litteraturen?

Jo da. Cirkus Arnardos elefanter øker uten tvil interesse for elefanter i den norske befolkningen; hvilket vil si at Cirkus Arnardo utvilsomt bidrar til å sikre verdens elefanter en lysere framtid?

Jo da, slik kan man selvfølgelig også si det. Og det er da ikke elefantenes skyld, er det vel?

Nei, det er det i alle fall ikke.

GEIR POLLEN; formann i Den Norske Forfatterforening, svarer på innlegg fra Ingar Sletten Kolloen og Eva Bratholm. Mener han at forfatteren først og fremst bør skrive bøker og ellers ligge så lavt som mulig?Foto: TOM MARTINSEN