Sure, hvite menn

I LØPET TILDELINGSDAGEN

kom flere sentrale norske menn med tildels besk kritikk av Nobelkomiteens tildeling av Fredsprisen til Wangari Maathai. Politikerne Carl I. Hagen og Thorbjørn Jagland, fredsforskerne Stein Tønneson og Johan Galtung fortalte hvor gal denne tildelingen er. Begrunnelsene varierte. Hagen og Galtung var skjønt enige om at Maathais innsats ikke har noe med skikkelig fredsarbeid å gjøre, og at Komiteen derfor har sviktet sitt mandat. Galtung brukte sterkest språk, og mente at komiteen burde gå på grunn av inkompetanse og at tildelingen til Maathai er et svik mot Nobels testamente. Hagen trodde «... det var naturlig for Nobelkomiteen å gi fredsprisen til noen som hadde hatt, eller kunne få, betydning for fred i fremtiden», og syntes at prisen burde gått til de amerikanske senatorene Nunn og Lugar (Lugar er leder av Senatets utenrikskomite og stemte for krigen i Irak)

Tønneson kommenterte på Dagsrevyen fredag. Han var mildere i sin kritikk enn Hagen og Galtung, men brukte kritiserte komiteen fro svak begrunnelse og Wangari Maathai for å ikke være en god nok kandidat. Priodirektøren mente at verken hun eller komiteen har et avklart syn på årsaksforholdet mellom krig og miljø, og gjorde det ganske klart at Maathai nok ikke tilfredsstilte hans krav til en verdig mottaker av noe så stort som Nobels Fredspris. Jagland syntes det var hyggelig at en afrikansk kvinne fikk prisen, men var helt klar på at komiteen med sitt valg hadde sett bort fra de ordentlige farene i vår tid ved å ikke gi prisen til det internasjonale atomenergibyrået.

Hva er det som er så provoserende med årets utdeling - som gjør at disse mennene får et slikt behov for å distansere seg fra den, og samtidig diskreditere både komiteen og vinneren på den måten de gjør?

NOBELKOMITEENS

beslutning utfordrer den tradisjonelle definisjonen av fred, sikkerhet og konflikt som disse herrene referer til. Vi har vært vant til å definere krig og konflikt som væpnet konfrontasjon mellom stater, i maktbalansen under den Kalde krigen eller de skyggekrigene som supermaktene utkjempet med allierte stater og geriljagrupper som utøvere.

Galtung, Jagland og Tønneson vet at vår forståelse av konflikt og fred har endret seg radikalt. De har selv bidratt til dette. Kriger mellom stater er ikke lenger normen, nå foregår majoriteten av kriger innenfor et lands grenser. Den kalde krigens terrorbalanse er skiftet ut med dagens asymmetriske krigføring mot terrorisme. Det tilsynelatende enkle globale konfliktbildet som dominerte den kalde krigen framstår nå som et komplekst og mangefasettert spill som foregår på mange arenaer samtidig, der begreper som fred og sikkerhet ikke lenger er forbeholdt supermakter, nasjonalstater og FN-systemet, men er høyst relevant for et helt sett av nye aktører og tilnærmingsmåter.

Nobelkomiteens valg av Wangari Maathai som årets fredsprisvinner reflekterer disse endringene på flere sentrale områder.

DET ENE OMRÅDET

gjelder kvinner. Kvinner er ofre for væpnede konflikter, men er også kjempende soldater, ledere og aktivister. Likevel blir kvinners roller og innsats i konflikter, og i forsøkene på å løse dem, som regel sett bort fra. Samfunn som er på vei ut av en konflikt kan oppleve at kvinners rolle og status i samfunnet må redefineres. Ofte utelukkes kvinner fra å delta i mange av de politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske prosessene som er en forutsetning for å bygge en fredelig framtid. På tross av fagre ord og forskning om nødvendigheten av et oppegående og selvstendig sivilt samfunn for å hindre utbrudd av konflikter, så ser vi gang på gang hvordan utdaterte definisjoner av begreper som fred og sikkerhet fører til at ressurser til innsats for konfliktløsning og fredsbygging, av den typen Wangari Maathai står for, ikke prioriteres.

DET ANDRE GJELDER

miljø og menneskerettigheter. En rekke konflikter som mistet sine kald-krigs-sponsorer rundt 1990, har siden fortsatt med finansiering fra systematisk miljøødeleggelse, og tvangutnyttelse av mennesker som arbeidskraft. Handel med konfliktvarer i diamant-, mineral-, tømmer- og olje-sektorene (for å nevne de mest kjente) har forsterket og forverret lokale konflikter, opprettholdt undertrykkende regimer, og sikret finansiering til pågående og brutale kriger over hele kloden. Det er nettopp fravær av lokale og internasjonale regler for miljøvern, utvinning av naturressurser og beskyttelse av menneskerettigheter, saker som Mathaai arbeider for, som gjør slik konflikthandel, og dermed fortsatt finansiering av mange av verdens mest brutale krigsherrer, mulig. Om Nobelkomiteen hadde gitt prisen til miljø- og menneskettighetsaktivisten Ken Saro-Wiwa, henrettet av den nigerianske regimet i 1995, hadde klagingen vært den samme?

DET TREDJE GJELDER

Kenya er et relativt stabilt land, i hva som ellers kan beskrives som et rimelig tøft nabolag. Sultkatastrofene på Afrikas Horn på 1980-tallet ga oss kunnskap om koblingene mellom krig og miljø. Siden den gang, har vi sett at det er de sekundære virkingene av krig - som kollaps i matvaresikkerhet og helsevesen - som virkelig dreper, langt flere enn på slagmarken. Ingen steder har dette vært tydeligere demonstrert enn i de seneste krigene i Afrika. Beregninger fra krigene og volden i DR Kongo viser at så mange som tre millioner mennesker har dødd som en indirekte konsekvens av krigføringen i løpet av fire korte år. Dette er kriger som i stor grad har dreid seg om å få kontroll over naturressurser som er lett omsettelige på det internasjonale markedet.

FOR Å SI DET KORT:

Hagen, Galtung, Jagland og Tønneson opptrer denne gangen ikke helt i kontakt med dagens realiteter innen krig og fred. De kommenterer årets fredspris utfra den type kriger de kjenner best, den typen som USA har utkjempet de siste årene i Afghanistan og Irak. Dette er kriger begrunnet med nettopp kampen mot terror og masseødeleggelsesvåpen. Men det er det små og lette våpen, ikke masseødeleggelsesvåpen, som dreper mennesker for tiden. FN anslår at ett tusen mennesker verden over dør daglig som følge av bruk av små og lette våpen. Den store majoriteten av disse er kvinner og barn, og det er det fattige Sør som rammes hardest.

I siste instans betyr våre definisjoner av kriger of konflikt lite for ofrene. De skiller ikke mellom håndvåpen eller stridsvogner, smarte eller skitne bomber. De som overlever, vet at vanskelighetene ble verre da trærne forsvant, oljebrønnene boret eller gruvene åpnet.

MOTTAKERE AV NOBELS FREDSPRIS

er ikke helgener når de utnevnes, og blir det ikke etterpå. Det Nobelkomiteen gjør er å identifisere en person, organisasjon eller handling som komiteen mener yter et reelt og viktig bidrag til internasjonal fred. Med valget av Wangari Maathai har den løftet fram et eksempel som reflekterer dagens krigers endrede karakter og en type innsats som er nødvendig for å bygge en bærekraftig fred. Det er et signal som alle bør ta seriøst.