BIRKEBEINERRITTET:  Det unike med Birkebeinerrittet er at det ikke er eliteutøverne som står i fokus, men den jevne mann og kvinne, skriver kronikkforfatteren. Foto: Thomas Rasmus Skaug
BIRKEBEINERRITTET: Det unike med Birkebeinerrittet er at det ikke er eliteutøverne som står i fokus, men den jevne mann og kvinne, skriver kronikkforfatteren. Foto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

Sure purister på tur

Puristene klager på treningsidioter og hyttepalass. De må akseptere at norsk turkultur er i endring.

I sommer raste det en merkelig debatt i aviser og sosiale medier om den nye turformen som «treningsidioten» står for. Fenomenet «Birken-syklisten» betegner denne. Det noe pussige premisset for debatten var at tilsynelatende seriøse forskere og synsere mente at denne formen for tur, altså trening for å nå mål i konkurranse, rett og slett var skadelig fordi det gikk på bekostning av familie, jobb og skapte feil fokus for hovedpersonen, den 40-årige pappaen.

Krangelen mellom syklister og turgåere i blant annet Oslomarka er av eldre dato, men dukker stadig opp, sist i magasinet Fjell og Vidde. Den Norske Turistforeningens (DNT) blad har tatt ny tid innover seg og skriver om både stisykling og surfing som former for tur. Dette faller ikke alle like lett, blant annet i et leserinnlegg i siste nummer fra en harm turgåer som karakteriserer stisyklister som kommersielle interessenter som ønsker å ødelegge for fotturistene.

SEINSOMMERENS siste tilskudd til bekymring over nordmenns nye turkultur er Turistforeningens mangeårige leder og ressurs Øystein Dahles utsagn i Aftenposten om at den moderne formen for hytteliv er farlig. Sammenliknet med det som har vært standarden i et nøysomt og turpuristisk land er de nye hyttene, med elektrisitet, vannklosett og komfort, de rene luksushytter mener Dahle som også trekker konklusjonen at dette gjør noe med nordmannens natur og turkultur. Vi blir late og tilbringer tiden i sofaen foran TV-en i hytta heller enn ute på tur.

Det er altså feil å være for aktiv (i alle fall om man er det på feil måte), og feil å være for lite aktiv. Den beste formen for aktivitet er den klassiske fotturen på DNT-sti, fra hytte til hytte (og de skal helst være av enkleste sort).

Begge disse debattene har vist med all mulig tydelighet en endring i vår kollektive psyke og i vår kultur for å møte det vi har mest av her i landet: Natur.

Premisset om at tur må være langsom forflytning til fots fra A til B på sti henger nok igjen fra et kunstig ideal fra 1950- og 60-tallet, der turpuristene fram til nå har hatt meningsmonopol. Anført av sympatiske, kloke og engasjerte folk som Dahle, Nils Faarlund og Arne Næss. Nøysomhet grensende til pietisme og enkelhet som tilsa at man skulle følge en bestemt rute, gå innom ei hytte eller en fjelltopp, og spise enkel husmannskost i hytter opplyst av levende lys og peiskos og med utedass. Romantisk? Ja, du verden, men også noe begrenset og unødvendig monotont.

Tur trenger ikke være bare det å gå til fots, med brunostmatpakkepause. Velger man å sykle en tidlig morgen til jobb (kanskje et par timer unna), trene allsidig ti timer i uka, sykle i marka med litt fart og dermed treningseffekt, eller bytte ut turskiene med racingski, så er man jo fremdeles på tur. Kanskje er man også mye mer ute på tur enn før. Og har man vært ute hele dagen og setter pris på badstu, sofa og vannklosett, så er man jo ikke mindre aktiv enn om man sover på hard briks og driter på utedo. Stadig flere DNT-hytter har da også møtt utviklingen med sengetøy, god mat og til og med vinservering.

Arne Næss gjorde herlig filosofi ut av nøysomhetens kunst i sin hytte på Tvergastein i fjellheimen. Og var et idol for mange av oss. Men samtidig gjorde han også noe så unorsk som å klatre i fjellet. Han lekte seg i naturen.

Det var engelskmenn som lærte oss fjellklatring og sportsfiske. Selv var vi så fantasiløse og fattige at vi forholdt oss til naturen kun i et bruksperspektiv. Lek var utelukket. Eller var det det? Var det ikke i Morgedal at noen sto nedover bakkene på skiplanker i full fart og lo av full hals? Var det ikke slik at nordmenn er født med ski på beina og at vi seinere har supplert skistøvlene med sykkelsko og fostret verdensenere i både terreng- og landeveissykkel?

Birken sies å være et av verdens største terrengsykkelritt. Og det unike er at det er ikke eliteutøverne som står i fokus, det er den jevne mann og kvinne. Det skulle bare mangle om ikke de må trene litt ekstra for å kunne delta, og idet de reiser seg fra sofaen og kaster seg ut i naturen på treningstur etter treningstur må det vel gå opp for selv den sureste gamle turpurist at også en treningstur er en tur.

Det er et utall av muligheter for den som vil leke og være ute i norsk natur. Natur er det overalt, også i vår største by. Enten det er kajakk, sykkel, ski, løpesko eller vandresko du utstyrer deg med, og uansett hyttestandard, nordmenn har vel aldri vært så aktivt ute i naturen som nå. Det enkle og puristiske i turbegrepet er erstattet med mangfold, lek og muligheter (og kanskje sågar høyere hyttestandard).

Turbegrepet er ganske enkelt tøyelig og mulig å endre. All endring smerter. At turpuristene skriker opp om treningsidioter og hyttepalass, og stempler disse nye fenomenene som skadelig og farlig faller på sin egen urimelighet. Vi har god plass i landet vårt, og vi har god plass til både puristene og de som tøyer turbegrepet i nye retninger.