Etter å ha lest mitt innlegg «Coachingregjeringen», mener Høyres stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde at jeg er sur! Sure ytringer kan selvsagt forekomme i politikken. Jeg vil derfor oppfordre alle til å lese både mitt og Lundes innlegg, og - med blikk for det sure - konkludere selv. Viktigere er likevel et par sure sannheter, som dessverre befinner seg et stykke utenfor Lundes verdensbilde. Pappapermen først:

På mange arbeidsplasser møter menn større forventninger om å prioritere jobb framfor familie, enn det kvinner gjør. Dette svekker kvinnene ved ansettelser, og menn ved ønske om tid med barna. En egen pappakvote, som går tapt for familien om man velger å ikke ta den ut, gjør menn sterkere i møte med sjefen. Enkeltmennesket får større frihet.

Så er det ikke sånn alle norske borgere er småbarnsforeldre, eller noen gang kommer til å bli det. Likevel stiller fellesskapet - alle skattebetalere — opp for barnefamiliene, ikke minst med en raus foreldrepermisjon. Da er det, mildt sagt, legitimt for fellesskapet å ønske noe tilbake fra denne ordningen. Et samfunn der barn vokser opp og ser kvinner og menn som både yrkesaktive og familienære, er en del av dette noe.