Få har bidratt sterkere enn Apple til digitaliseringen av musikkmarkedet. Det var lanseringen av iPod og iTunes Music Store som satte hele ballet i gang tidlig på 2000-tallet. Ja, i tillegg til Napster, da.
I 2016 er det helt andre aktører som leverer premissene. Strømmeselskaper som Spotify og Tidal dominerer bransjeutviklingen, mens Apple snubler etter, og er i til dels ganske hardt vær som musikktilbyder.
En bloggpost signert musikeren og skribenten James Pinkstone, med overskriften «Apple stjal musikken min», har skapt mye oppstuss siden den ble publisert for et par uker siden. Pinkstone hevdet at Apple mot hans vilje hadde slettet 122 gigabyte med musikkfiler fra harddisken hans, etter at han tegnet abonnement på strømmetjenesten Apple Music, som ble lansert til temmelig lunken respons fra undertegnede og mange andre bransjeobservatører for et lite år siden.
Ifølge Pinkstone hadde en kundebehandler hos Apple svart at ja, det var slik det skulle være: Apple sletter dine lokale filer og gir deg i stedet tilgang til det samme materialet fra sin skytjeneste. Sier du opp abonnementet, mister du tilgangen.
Det utviklet seg med forutsigbar dramaturgi til en aldri så liten PR-katastrofe.
Mange var raskt ute med å påpeke at Apple Music ikke sletter de lokale musikkfilene til alle brukere av tjenesten. Hadde det vært tilfelle, ville skandalen for lengst hatt helt andre dimensjoner. Samtidig var det uklart hva som egentlig hadde skjedd i Pinkstones tilfelle, og Pinkstone var ikke den eneste som opplevde at Apple Music lot til å ha en egen vilje. Apples brukeravtale kunne gi inntrykk av at ansvaret uansett lå hos brukeren selv. Selskapet gikk så langt som til å sende teknikere hjem til Pinkstone, men man har så langt ikke klart å bringe på det rene hva som egentlig skjedde.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Saken handler ikke bare om Pinkstones problemer med Apple Music, men om noe mer omfattende og alvorlig: Apples problemer med å lage gode nok nettjenester i sin alminnelighet, og en verdig strømmeutfordrer til Spotify i særdeleshet.
Den viktigste forklaringen er nok, som kommentatoren Om Malik påpeker i magasinet New Yorker, at Apple, i motsetning til selskaper som Google eller Facebook, primært lever av å designe og selge maskinvare. Det er så innarbeidet i selskapskulturen at Apple aldri helt har klart å komme på offensiven i markedet for stadig smartere nettjenester.
Det er ikke slik at Apple Music ikke har brukere. Men det er noe med at tjenesten ikke oppleves som viktig.
I mitt nettverk, som teller mange temmelig musikk- og teknologiinteresserte folk, er det knapt noen som snakker om eller bruker Apple Music. Det går i stedet i Spotify, eller Wimp/Tidal. Eller vinyl.
iTunes er det knapt noen som snakker om lenger, av gode grunner. Ifølge teknologinettstedet The Verge er brukeropplevelsen med iTunes så ubehagelig at den plasserer seg et sted mellom å fylle ut selvangivelsen og å trekke visdomstennene.
Selv forholder jeg meg til denne gamle traveren bare når den plutselig tar over skjermen min og åpner en fil jeg egentlig mente å åpne med et annet og bedre program.
Sammenholder man den perfekte stormen av negativ PR etter Pinkstone-saken med nyheten om at Apple trolig vil ta konsekvensen av markedsutviklingen og forbrukernes overgang til strømming, og slutte å tilby nedlastbare musikkfiler for salg i iTunes løpet av de nærmeste to årene, aner man konturene av noe dramatisk.
Hvis ikke Apple lykkes - mot ganske tunge odds - med å skape et kraftig løft for Apple Music som strømmetjeneste, er det ikke mye igjen av selskapets posisjon som sentral aktør i det digtale musikkmarkedet.
