Surfer på følelser

Pratsomme floskler av sentimental brite.

BOK: I den grad det går an å bestemme litteratur etter nasjonalitet - slik som at franskmenn gjerne må ha med en trekanthistorie krydret med litt espirit - går det kanskje an å si at engelskmenn har en imponerende evne til å si mye uten å si noen ting. De danser i ordspill og lekre formuleringer, som på sitt dårligste bare skjuler alminneligheter. Sånn sett er Tony Parsons en typisk brite. Avisspaltisten brakdebuterte med romanen «Mann og gutt» i 2002, og ble hyllet som mannen som «våget» å skrive om de vanskelige følelsene - selv om det hos ham mest ble sentimentaliteter.

Tidsriktig

Nå surfer han videre på følelsesbølgen. Først med en tidsriktig roman om «Mann og kone» (2004). Og nå med et håp om «En sjanse til». Ei bok som framstår som et potpourri av innlegg i en samlivsspalte. For her er alt. Hovedpersonen er fremmedspråklærer i London. Han er knust etter at hans store kjærlighet døde i en dykkerulykke. Etter det har han en periode hvor han bare sørger: (...) «om ett tusen år er jeg kanskje klar for å gå ut å danse». Deretter ligger han med alle elevene sine uten å elske dem. Parallelt med dette blir hans far bokstavelig talt tatt med buksene nede sammen med den unge østeuropeiske au pairen. Faren flytter sammen med henne, og ender selvsagt som en fordrukken klovn som prøver å være ung. Mens moren er sterk og fast og kommer styrket ut av skandalen.

Smisker Det Parsons muligens flyter på, er at han hele tida smisker med oss kvinner, Vi er de sterke, stolte og tilstedeværende, mens mennenebare er svake og følelsesmessig feige. Han er heller ikke snauere enn at han slenger på noen tanker om Østens visdom og TaiChi og styrke gjennom det indre. For et slags tema her er Østen kontra Vesten. Dette prøvd vist gjennom et opphold hovedpersonen har hatt i Hong Kong. Og så er det noe med Sinatra og Diana her også. Parsons lefler liksom med en «folkelig» smak. Men alt er like ustrukturert og pratsomt som resten av denne boka som nesten imponerer med sin ansamling floskler. Hvorfor oversettes egentlig sånt noe?