Surr og sjarm

Devendra Banhart ramler nedover dalfører i Los Angeles- traktene, og vikler seg inn i noe brasiliansk pop og reggae på veien. Interessant, om ikke annet.

CD: Det er hårfine linjer mellom allsidighet og forskrevelse, mellom systematisk sjangertesting og regelrett rot.

Devendra Banhart, åpenbart ferdig med sin fase som Marc Bolan-inspirert blomsterbarn-trubadur og postmoderne folksanger, tar med «Smokey Rolls Down Thunder Canyon» mål av seg å lage et slags kompendium over panamerikansk hippierock og psykedelia fra 60- og 70-tallet. I hvert fall høres det slik ut. Det er en ambisiøs og altomfattende tilnærming med et utall av snubletråder spent utover: 16 låter og 71 minutter med svært frie variasjoner over samba, bossanova og tropicália, Santana, det tørre slengbuksesounden til elektriske CSNY og tidlig Neil Young & Crazy Horse, jazza Allman Brothers Band, doowop, soul, reggae – you name it, he got it.

Gaper over for mye?

Det hele koker ned til et spørsmålet om kvantitet: Biter Banhart over for mye? Må han prøve ut alle sjangere han kommer over? Burde plata vært strengere redigert? Og cirka en halvtime kortere? Ja, ja, ja og ja.

«Smokey Rolls…» sklir ut hele tiden, nærmest av natur.

Låtene er løse i strukturen, sjangermessig hoppes det fram og tilbake, heller enn å rydde opp geografisk og stilmessig à la Stephen Stills’ firedelte klassiker «Manassas». Det framstår ikke som planlagt rot, men som eklektisk surr.

På den annen side går det an å snu argumentrekka på hodet. Det er gylne øyeblikk over hele albumet, noen ganger en hel låt, noen ganger en passasje, noen ganger halsbrekkende sjangeroverganger som sitter, alle bevis for at Banhart besitter en grenseløs musikalitet og et betydelig talent. Banhart har teft, karisma og god smak også, men trenger kanskje litt mindre innrøkte kvalitetsvurderinger av eget materiale.

For dem som orker å lete, ligger gullet strødd rundt. Det er både veier rundt det verste villniset, og portaler inn i kjernen av dette merkelige albumet.

Retroøvelse

En instant «Smokey Rolls…»-inngangsport og en slags oppsummering av ambisjonsnivå i seg selv, er platas lengste og mest fullendte spor, den åtte minutter lange retrorockøvelsen «Seahorse», som mange vil huske som et høydepunkt under Banharts konsert på Øyafestivalen tidligere i år. Den begynner rolig og klimprende slik vi har kjent Banhart fra freakfolkens begynnelse, hans bevrende, karakteristiske vibratostemme i klangrik utfoldelse over en enkel folkmelodi og backet av elektriske gitarer som hinter til Velvet Undergrounds tredjeskive. Så taktskifte og sval, messende jazzrock i en tre minutters tid, rå overgang med et slags Black Sabbath-riff før vi er på plass i «Almost Cut My Hair»/«Down By The River»-groove, gitarkjør og Jim Morrison-aktig vokal før den innledende klimpringen kommer tilbake og avslutter det hele.

Men denne låta er på sin side helt fri for de søramerikanske tilløpene som sterkt preger for eksempel «Samba Vexillographica» og «Rosa», eller andre sprø påfunn, som det genuint rare forsøket på å forene jødisk sangtradisjon og 50-talls vokalpop på «Shabop Shalom», og er slik sett ikke representativ for alt denne plata prøver å omfatte.

Fascinerende

Dette blir altså en betinget advarsel eller betinget hyllest, alt ettersom hva man tør å forvente eller hva man mener Banhart burde brukt sitt talent på. Når det er sagt, kan ingen ta ifra «Smokey Rolls Down Thuder Mountain» at den er et fascinerende og fantasifullt album, og den pussigste «world music»-plata vi får høre denne høsten.