Surr, serru, surr surr

Det nye Matinéteatret åpnet Chat Noir på formiddagstid i går med Oslo-premiere på Fredrikstad-kabareten «Serru, serru». Tekstene er stort sett Arne Svendsens, krevende revyklassikere for artister i toppklasse. Her blir altfor mye surret bort.

Ambisjonene er det ingenting i veien med, men i lengden er det trettende å se på overanstrengelser. Særlig i en sjanger som krever det ytterste av detaljert presisjon, hjelper det lite med krafttak og stemmeprakt. Når poengene serveres med suppeskjeer, får man dem fort på tverke.

Pensjonisttreff

«En festforestilling» som «gjenskaper den klassiske Oslo-revy som er blitt en del av den norske folkesjelen», ja vel. Men gratis er sånt ikke, snarere tvert imot. Instruktør Nissa Nyberget og produsent Yngve Horn kan ikke helt ha bestemt seg for hva de vil, når denne «festforestillingen» framstår som et sammensurium av revy, kabaret, music hall, «Husker du» og «Da Capo», schlager-parade og pensjonisttreff. Det gjør det ikke lett verken for publikum eller artister.

Mens Torbjørn Lindhjem og til dels Bjørnar Spydevold satser sterkt på snørr og tårer og «En liten gyllen ring», holder Inger Lise Rypdal seg plutselig trygt til Prøysen for det kan hun, og det er fint, men det henger ikke i hop. Kalle Øby er formiddagens komiker. Han har en lett og pussig plastikk, men så langt fra stemmemateriale nok til å kunne gjøre klassiske revynummere som «Mae West», «Orker ikke det», «3 mann i en båt» og attpåtil «Svigermor og Evensen» til sine egne.

Amok

Marianne Krogness og orkestret, ledet av Per Kolstad, er mest påpasselige og mest på plass når det trengs. Med Krogness på scenen stemmer endelig alt: stemme, figur, situasjon. Finalen i første akt er en fulltreffer her som i sommerrevyen på Hankø for to år siden. I «Moro på Grand» (melodi: Nyberget) går hun vilt amok under full kontroll, overstadig snøvlete i det vidunderligste vrøvl. Det er det motsatte av surr.

SERRUSURR: Marianne Krogness og Kalle Ørby kliner på Chat Noir