Surrealisme på bygda

Vellykket surrealistisk/komisk historisk debutroman fra norsk 1920-tall. Intet mindre. En av bokhøstens mest originale romaner går inn i norsk historie med surrealistisk pågangsmot.

BOK: I bygda Årdal i Ryfylke fantes det -   i følge Edmund Austigards forunderlige debutroman «Krinsereglane» -   på 1920-tallet en masse foreldede mekaniske slåmaskiner rundt om på gårdene. Romanens forteller undrer seg over denne fossile maskinparken, helt til han kommer over et avisutklipp som forteller om de kalde vintrene på 1880-tallet, hvor fjordene i Ryfylke frøs igjen slik at «ein kunne gå tørrskodd frå Sand via Årdal til Østervåg om ein ville».

Isvinter

Gåten må være løst, mener fortelleren: I sprengkulda hadde bygdefolket vandret utover fjorden, på de nye veiene som isen plutselig åpnet opp, for deretter «å dra mekaniske slåmaskinar med seg attende til dei hadde samla i hop nok til å halde det gåande med mekanisk slått til neste gang gong isen la seg på same vis». Gamlingen som blir intervjuet om isvintrene er mindre begeistret for det nye kommunikasjonsnettverket: Han «likte lite tanken på at Årdal var landfast med resten av verda mens isen låg, og at det slett ikkje fanst grenser for kor ein kunne gå på eigne føter. Slikt fører berre rotløyse med seg, sa denne årdølen til avisa».

Ustabil

Det er ikke helt lett å si hva redaktørene i Samlaget kan ha tenkt når de fikk Edmund Austigards tekst i posten, men det taler sterkt til deres fordel at de ikke lot seg skremme. «Krinsereglane» ligner ikke særlig på årets andre norske bøker, ikke på fjorårets heller, for den saks skyld, men den definerer likevel helt ubekymret sin egengenre: En historisk roman om bygdeliv på 1920-tallet, forfattet i en stil som systematisk destabiliserer nettopp den historiske ambisjonen, med sin burleske komikk og utallige surrealistiske pekere til alternative tidsnivåer. Som når det industrielle gjennombruddet i bygdas jordbruk allerede har rukket å bli en slags arkeologisk hendelse, forståelig bare gjennom fjerne metereologiske analyser og lærde spekulasjoner. Eller når mellomkrigstids-årdølen klager over «rotløyse» i stil med dagens senterpartipolitikere. Som roman utspiller «Krinsereglane» seg i et omskiftelig og forvirrende historisk og fysisk rom, stadig strukket og tøyd i forskjellige retninger,som om boka var ment å demonstrere et virkelig forvirrende moderne fysisk teorem.

Heimstaddikting

Like fullt er Austigards debut umiskjennelig en historisk roman, med et tydelig ønske om å skildre både et sted og en tid, i et Årdal på terskelen til moderniteten. Fortellerskikkelsen er den nest yngste av fire brødre på en av bygdas mindre gårder, hvor en enslig far sliter for å få midlene til å strekke til under stadig trangere økonomiske kår.

Modernisering

Med sin skildring av oppvekst, familie og folkeliv i en bygd utspent mellom gammelt og nytt tangerer Austigard sånn sett helt sentrale motiver i den norske -   og ikke minst den nynorske -   litteraturhistorien, om enn med en humor og et grotesk blikk for detaljen som gjør at det velkjente etter hvert virker nokså ukjent. Den episodiske strukturen understreker bokas anarkistiske preg, og gir teksten muligheten til å fortape seg i alt fra prosessene for tygging av saltet ørret til strukturen på sogneprestens prekenavslutninger. Den skeive nærlesingen av hverdagen er bokas åpenbare styrke, men det ustanselige forstørrelsesarbeidet gjør det samtidig krevende å følge tråden: Noen kutt underveis hadde kanskje gjort det lettere å holde interessen oppe hele veien. Austigards tidvis arkaiske og dialektale, tidvis abstrakt akademiske prosa slutter imidlertid ikke å være utfordrende.

To sorter kaffe

Innen historiefaget har en i de siste tiårene brukt mye tid på å diskutere om språket i det hele tatt kan fange fortida, og hvilken litterær form som i så fall er best egnet til å gjøre det. Austigards løsningsforslag i «Krinsereglane» vil neppe danne skole. Ikke desto mindre er denne snåle romanen et av de mer fascinerende forsøk jeg har sett på å gripe selve erfaringen av det vi i dag kaller moderniseringen -   som overraskelsen den dagen det plutselig er to sorter kaffe til salgs i bygda, begge like gode, men med flere øre forskjell i pris: «Kunne ein i det heile stole på nokon lenger når det gjaldt pris på kaffi? Fanst det ein sann pris på kaffi? Fanst det i det heile en pris på kaffi eller ikkje?»