Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Surrealismen som forsvant

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Surrealistene, eller rettere de som mener sig være surrealister, men som ikke er det, har vi holdt borte. Vi vilde ikke ha noe rot på utstillingen denne gang».

  • Det var klare ord fra Rudolph Thygesen, Høstutstillingens juryformann i 1937, da pressen etterlyste de radikale unge kunstnerne, som ingen nåde fant hos den frankofile koloristen. Den totale avvisningen etter at de yngre og surrealistisk influerte malerne hadde markert seg sterkt året før, markerte mer enn et skifte av jury. Reaksjonen var symptomatisk for en utbredt aversjon mot surrealismen i norsk kulturliv, der ikke bare nasjonalt svermende og politisk engasjerte kunstnere, men også konservative redaktører, kunsthistorikere og psykiatriske fagfolk kom med et varsku og ville verge «svake sjeler» for uhumskhetene.
  • Skjebnen for Håkon Arnestad Bjærkes livsverk (1910-77) som nå minnes i Stenersenmuseet, kan delvis forklares på bakgrunn av dette kulturelle klimaet som skilte seg så sterkt fra situasjonen i Danmark og Sverige. Visst vakte surrealismen også strid i grannelandene, og danske Wilhelm Freddie fikk sågar arbeider beslaglagt av politiet. Likevel la ikke reaksjonen der en så kvelende hånd over retningen som tilfellet var her til lands, noe som minner om måten den psykoanalytiske outsideren og naziflyktningen Wilhelm Reich ble behandlet på.
  • Bjærke deltok på flere Høstutstillinger før regimeskifte med Thygesen & Co.. Han var eksponent for den mer abstraherte utgaven av surrealismen med amorfe og amøbelignende figurasjoner og former, som hadde røtter hos franske André Masson og katalaneren Joan Mirs. Impulser kom også fra den danske og navnelike kollegaen Wilhelm Bjerke Petersen, og Bjærke møtte etterhvert sterkere respons i nabolandet enn på hjemlig grunn. Det hører med til historien at en ferdig utstilling måtte «ligge i dekning» i Kunstnerforbundet gjennom krigsåra, da institusjonen - og sikkert med rette - fryktet bannbullen «entartet» fra nazi-okkupantene.
  • Helt sikkert ville det ekspressive portrettet «Jødepiken» med sine angstridde og oppsperrete øyne ha provosert NS og tyskerne, selv om også andre og mer abstrakte arbeider var minst like «degenererte». Tilbaketrukket i Kaupang malte Bjærke det store «Krigsprofiler» med klar adresse til fascistisk voldsmentalitet, og utviklet ellers et musikalsk influert formspråk. Men tonen fra dette vant ikke særlig gehør etter krigen, da det ble stille om signaturen.
Hele Norges coronakart