Surrealistisk Portugal-hymne

Igjen vandrer den italienske forfatteren og portugisisk-lærde universitetslæreren Antonio Tabucchi gjennom Lisboa, denne gang også i et møte med poeten Fernando Pessoa og andre portugisiske skikkelser, både levende og døde.

Jeg-personen i Tabucchis drømmeaktige roman treffer den berømte dikteren i siste kapittel på en restaurant ved Alcbntara-kaia i byen, der de nyter en av romanens mange portugisiske oppskrifter. Pessoa er opptatt av å endre sitt ettermæle, jeg-personen ønsker derimot å finne sin identitet, og den portugisiske dikteren og en homofil kelner er de som besegler hans dagsreise på jakt etter selvet.

I løpet av dagen presenteres hovedpersonen for en rekke underlige figurer. Det er en tiggende narkoman, en biljardspillende kelner, forfattervennen Tadeus Waclaw Slowacki som ble fengslet under Salazar-styret, og kjæresten Isabel som også var kjæresten til Tadeus. Hovedpersonens far dukker også opp som ung mann for å høre sønnen fortelle om hans lidelsesfulle kreftdød under mangelfull og slomsete behandling på et italiensk sykehus, en historie som underlig nok fyller faren med lettelse.

Videre opptrer en historieforteller som selger fortellinger, en drosjesjåfør, en loddselger og en lang oppskrift på sarrabuhlo.

Hovedpersonens ferd går til fots, via drosje og med tog til klassiske steder i Lisboa og omegn, for eksempel til A Brasileira de Chiado, Pessoas stamkafé, og til badebyen Cais Cais nord for byen. Men forfatteren presenterer også landskapet Alentejo og Lisboas skytshelgen Sco Antonio.

Det er egentlig en roman om lengsel og brustne håp, men like mye en kjærlighetserklæring til ordets frihet, til livsgleden og lidenskapen - og til humoren, som mennesket ikke kan leve foruten. Det er en filosofisk roman, en varm og personlig bekjennelse, og en seier for det lille tette format. Jo, Tabucchi leser man gjerne mer av.