Surrehue

Visstnok har hun skylda for at Fredrik Skavlan ikke lenger hører på Politisk Kvarter om morgenen. Visstnok har hun lært Harald Eia å lage surr. Hva er det med Kari Slaatsveen?

- Og konklusjonen er, sa Kari Slaatsveen rett før Dagsnytt:

- Ja, vi er melankolske, og nei, vi har ikke mista sexlysten.

Sola klamret seg til hustakene på Marienlyst, det var tidlig morgen, og ute var det kaldt. Sendinga var i ferd med å renne ut. Kari satt med hodetelefoner. Hun vinka til oss gjennom et lite vindu. I utvaska olabukse og oransje genser. Hun hadde invitert hele redaksjonen inn i studio. De lo av nesten alt hun sa. Thomas og Petter og Cathrin.

Fniste og lo.

Det virket som de syntes at det beste i hele verden var å sitte der i studio K15, tidlig en morgen i desember, med nytrukket kaffe i en plastkopp, frisk frukt på bordet og søvn i ansiktet. Sitte der og le og tulle sammen med Kari.

Ren skjær lykke. Sånn virket det.

KARI HADDE STÅTT OPP klokka fem. Listet seg ut mens mannen og ungene sov. Ute var det mørkt og stille og veldig glatt på veiene. Kari kjørte langsomt gjennom Oslo. På Marienlyst traff hun produsent Petter, og sammen tasset de gjennom gangene i radiohuset, trillende på en handlekurv full av rekvisitter. Det var mørkt inne, også. Bare litt lys fra dørsprekken hos Alltid Nyheter. Petter ropte «Bring out the Deads! Bring out the Deads!» akkurat som han gjør hver morgen, og så, noen få minutter over sju, lyste det i ei rød lyspære i K15.

Så var Kari der ute i lufta et sted. I «Holger Nielsens Metode».

Akkurat som i går og i forgårs og alle andre hverdager siden 31. august.

- DET ER VELDIG DEILIG. Det er ingen der. Bare sitte og snakke til de som sitter ute og hører på. Mennesker jeg ikke ser.

Kari Slaatsveen snakker lavt, men distinkt, bak et rundstykke med krepsehaler hos Baker Hansen på Majorstua. Klokka er halv elleve, arbeidsdagen er over.

- Hvorfor liker du å snakke til folk som ikke ser deg?

- Fordi, i private sammenhenger - for eksempel når jeg trener - så blir jeg fryktelig sjenert og helt lukka i ansiktet. Jeg tør liksom ikke å...

- Å?

- Da jeg var i garderoben sist, så snakket alle damene om julebord og hva de skal på fredag og sånn. Jeg sto litt bortenfor og sa: «De er jammen fine de timene til Halvor.» Og så blei det helt stille. Ingen sa noe.

Kari Slaatsveen ler litt forlegent.

- Jeg som sitter og skravler i vei hver morgen. Med flere hundre tusen lyttere. Og så står jeg i garderoben sammen med fire andre jenter, og er helt iddiot.

Kari lager en prompelyd for at vi skal skjønne hva slags iddiot hun er. En prompelyd og en iddiot-grimase.

- Jeg tør ikke se treneren i øya, engang. Det er veldig rart, altså.

- Har du lyst til å snakke med dem, da?

- Det hadde jo vært deilig og kommet inn og sagt «Hei jenter! Ja-ja, fredag, deilig å få trent litt!» Vært litt sånn sjef. Skjønner du?

DET ER SIKKERT IKKE alle som skjønner hva Kari Slaatsveen til enhver tid tenker på, langt mindre hvordan hun tenker. Når hun sitter i radioen og legger bøker til heving, for eksempel. Eller skriver brev til tante Erling og onkel Hilde.

- Det der med tante Erling begynte egentlig med at jeg skrev på et eventyr, forklarer Kari nøkternt.

- Et eventyr om en elg som bodde i Vika og var forelsket i en hamster. De flyktet til Nepal for å kunne leve ut kjærligheten.

- Javel?

- Men jeg fikk det ikke helt til. Skrivingen stoppet opp. Og så bestemte jeg meg for å skrive brev til tante Ellen, men så skrev jeg feil. Det ble «Kjære tante Erling» i steden. Og så dukket de opp. Jeg så for meg et trehus. Et kollektiv i byen. Tante Erling som satt med brukket bein, og som var gift med onkel Hege eller onkel Hilde, alt ettersom, og som hadde en tante som het Halvor med to bikkjer som hadde hoftedysleksi, det er veldig sånn... humhumhum.

Latteren til Kari Slaatsveen er trillende. Lav og trillende. Du merker den ikke først, men den vedvarer. Humhumhumhum.

- Det er rart det der med tante Erling, sier hun.

- Når du kaller noen tante Erling , så skjer det noe. Erling mister litt av pondusen og blir skravlete og får litt for utringet kjole.

- Hvordan kan du vite at hele Norge ler når du begynner å snakke om tante Erling?

- Det er bare en følelse jeg har. Jeg liker tante Erling godt. Men jeg tror ikke hele Norge ler, heller. Jeg tror noen synes det er veldig, rimelig teit.

EN GANG, DA «IRMA 1000» hadde gått sin seiersgang over eteren i nesten to år, ble Kari Slaatsveen gjenstand for vitenskapelig analyse. En elev ved Universitetet i Trondheim, og to elever ved distriktshøyskolen i Bø, skrev oppgaver om Karis og daværende kompanjong Barbara Jahns humor. Humoren ble kalt både postmodernistisk og antiimperialistisk. Kari syntes det var rart.

- Når Barbara for eksempel spilte en sånn dirty lady med indisk aksent som drev og ringte til meg, så satt det noen i Bø og knytta det til 3. verden-problematikken.

- Skjønte du ikke hva de mente?

- Joda, jeg tror det. At alt er i oppløsning, og at vi tar litt herfra og derfra og lager noe av det og sånn. Det er smigrende at de orker å analysere og finne ut at det er postmoderne. Kanskje hadde jeg kommet fram til det, jeg også, hvis jeg skulle satt det inn i et kulturhistorisk perspektiv. Men det har jeg ikke noe lyst til.

- Hvorfor ikke det?

- Jeg er ikke så opptatt av det. Jeg er trettiseks år, og hva er jeg? Ikke generasjon X, ikke en del av ironigenerasjonen; jeg er ikke sikker på hvilken kategori jeg stiller i. Harald Eia kaller «Holger Nielsen Metode» for fjomperadio. Fjompete radio. Han sa engang, det var seint på natta, altså, og det er mulig han var full og ikke vil stå for det nå, men Harald sa i hvert fall at det var jeg som hadde lært ham at det går an å lage surr.

- Surr?

- Ja. Alt har liksom vært satire, ikke sant. Vi tar et bilde av Gro Harlem Brundtland, setter det opp mot veggen og sier: Se på det her! Er vi ikke enige om at dette er veldig dumt? Så klapper vi for det, og ler noe voldsomt, for der fikk a' seg en på trynet gitt, hu Gro Harlem Brundtland, vi tok 'a igjen, ha-ha!

Kari Slaatsveen blir sittende og plukke på noen brødsmuler på tallerkenen.

- Mens jeg kanskje er mer sånn... sier hun.

Hun har satt pekefingeren på ei smule.

- ...at jeg sier se på den brødsmula her, ligner ikke den på Kofi Annan! Hahaha!

- Den er kanskje litt blek til å være Kofi Annan?

- Jo, men hvis jeg steker den litt ekstra.

KARI SLAATSVEEN HAR VISST alltid vært litt sånn surrete. På journalisthøyskolen var hun mystisk og litt i sin egen verden. En som en betydelig andel av de mannlige medelevene var forelska i. Da hun begynte i P2s Nyhetsmorgen sammen med Andreas Lunnan, ble hun stort sett sittende å kommentere nesa til forsvarsministeren, pussige blekkflekker i VG - og denslags.

- Har du snakket med en psykolog om dette?

- Hehe. Jeg var hos psykolog engang fordi jeg var så forferdelig stressa. Stress er farlig for meg, blir helt ferdig av det. Men hun lo alltid. Å, hahaha, er det Kari, hahaha! Litt sånn «jeg-vet-du-er-sinnssyk-men-du-klarer-deg-bra».

- Har alle et sånt alternativt Kari Slaatsveen-univers, tror du?

- Det vet jeg ikke noe om. Jeg tror ikke det. Men jeg opplever det ikke som et annet univers, egentlig.

- Du mener at å legge bøker til heving er en naturlig handling i vår verden?

- Nei, kanskje ikke. Men det kunne være det. Det er jo ikke så vanskelig. Det er bare å legge det til heving og se hva som skjer, sier KariSlaatsveen.

- «Naiv. Super.» ble «Naiv. Superduper.» i tolv bind. Og Inger Hagerups «Så rart å være edderkopp» ble «Så rart å være edderkopper » av Inger Finn Hagerup. Det er helt naturlig, det.

- Det jeg synes er så moro med radio er å ta sjansen, gå helt ut på kanten, og se om jeg faller ned eller ikke.