«Barn»
Neil Young & Crazy Horse
Rock
«Neil på godt og vondt.»
ALBUM: Neil Percival Young fylte 76 år for en måned siden, men er fortsatt produktiv og frampå som en sulten tenåring i startfasen. Og - sammen med det gamle backingbandet Crazy Horse får han det også til å låte litt som noen guttunger som øver i garasjen, eller i dette tilfellet en låve i Rocky Mountains, Colorado.
Det er uvørent og ganske ustrukturert. Det kan virke som om produsentene The Volume Dealers (Neil Young og Niko Bolas) har nøyd seg med én takning av hver låt, uten å spole tilbake for å sjekke hvordan resultatet ble.
Surrete
Crazy Horse har fulgt Neil nå og da siden hans andre album, «Everybody Knows This Is Nowhere» (1969), og det er opplest og vedtatt at det skal være rufsete, lurvete og støyende. Og de låter omtrent som for 52 år siden, men det får være grenser for hva ørene skal tåle. Innimellom blir dette ganske surrete, som om det er første øving og ikke ferdig opptak.
Anmeldelse: Old Neil rocker med unggutta
Gitarist Neil
Ralph Molina (trommer) og Billy Talbot (bass) har hengt med siden 1969, mens Nils Lofgren har gjestet nå og da siden han som 17-åring spilte på «After The Gold Rush» (1970).
E Street-gitarist Lofgren er oppført som multiinstrumentalist, men er det Neil sjøl som gjør «grovarbeidet» som lurvete sologitarist på «Barn»? Det blir i så fall som når Bob Dylan har insistert på å spille elgitar live sjøl om han har hatt langt bedre el-gitarister i bandet sitt.
Dette bidrar sterkt til at de høres ut som en gjeng guttunger som har det moro med å overstyre gitarene de har kjøpt på postordre. Neil sjøl synger tidvis som ei «kråke», særlig på «Shape Of You», og munnspillet hans låter ofte småsurt. Det kan funke live, men på plate bør det stilles andre krav. Men det er søtt når han synger om sin skuespillerkone Daryl Hannah: «You changed my life for the better / Wore my love like your favorite sweater» (!).
Manglende kvalitetskontroll
Gang på gang de siste åra har Neil bevist for alle at han ukritisk gir ut for mye av den musikken han spiller inn. Han har pensjonert kvalitetskontrollen. Bunnmålet ble nådd med «Peace Trail» (2016), mens jeg følte at han med «The Visitor» (2017) og mer neddempete «Colorado» (2019), det første albumet med Crazy Horse på sju år, i hvert fall var tilbake på rett spor. Innimellom disse er det også kommet ut gamle studio- og liveopptak - som f.eks. «Homegrown» (2020).
Nå kan det vel ikke bli verre, Neil?
«Barn» tar opp konkurransen med «Peace Trail», men er likevel ikke uten lyspunkter. Som på de siste platene er åpningen lovende. «Song Of The Seasons» med Lofgren på trekkspill og Neil på munnspill og akustisk gitar kunne vært spilt inn på 70-tallet. Uvøren den også, men godkjent.
På påfølgende «Heading West» skrus volumet opp, en urtypisk Crazy Horse-låt om da moren brøt opp og tok ham med vestover - og han fikk sin første gitar. Jeg elsker både støy og et potent Crazy Horse «rockin' in the free world» på en god dag, og dette er «moderat støy», men på deler av albumet blir det rett og slett litt vondt å høre på.
Politisk rock
Neil har ofte vært politisk, de siste åra særlig på klimaets side. «Change Ain't Never Gonna Come» er et spark mot den «oljebrennende mobben».
Kanadieren ble amerikansk statsborger for å kunne være med på å stemme Donald Trump ut av presidentstolen, og i «Canerican» (artig nyord) forteller han at han nå har fått «sin mann» - og at endringene begynner å komme til landet. Optimist der, i hvert fall!
Slentrende
«They Might Be Lost» er en «formildende omstendighet», men de «tar igjen» i den pessimistiske og i overkant rufsete rockeren «Human Race», igjen med kraftig overstyrt gitar. Noen vil selvfølgelig mene at det er Neil og Crazy Horse på sitt beste. Det er i hvert fall «canericaneren» på sitt mest energiske og aggressive, og det slagordpregete budskapet er viktig nok:
«Today no one cares
Tomorrow no one shares
(...)
Who's gonna save the human race
Where are the children gonna run and hide
Children of the fires and the floods
today's people have left behind
Who's gonna tell the children of destiny
that we didn't try to save the world for them».
Tilbake på rett spor
Akustisk
Neil & Co. henter seg inn igjen i akustiske «Tumblin' Thru The Years», med et slentrende piano som grunnkomp og musikalske linjer langt tilbake og en tilbakelent «Welcome Back», drøyt åtte minutter med en røff, men mer disiplinert og behagelig gitar. Begge to er blant albumets beste.
«Don't Forget Love» oppfordrer Neil helt til slutt, en positiv, men forglemmelig låt med et enkelt og banalt budskap. Men han gjør virkelig ikke mye for at vi skal opprettholde kjærlighetsforholdet til musikken hans, til det er han altfor ukritisk til det han gir ut.
En film med samme tittel, regissert av Daryl Hannah, vil bli utgitt på Blu-ray.
Vi bryr oss om ditt personvern
dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
