FILM: Det kan ikke være greit å bo på Island. I tillegg til en heidundrende finanskrise lurer snøstormer, sinte isbjørner og plirende gjenferd bak hver knaus, og hardhausene som har valgt å bo der forventer at du spiser den slimete fisken du får servert komplett med hode og øyne. I alle fall er det slik i ødemarken, dit Kalli (Bergthor Thorvaldsson) blir sendt for å tilbringe ferien sammen med faren, farens gravide kjæreste og en uspiselig stesøster mens moren leser til eksamen i Reykjavik. Det blir et brutalt møte mellom den lille urbanisten, med laptop under den ene armen og en bærepose med syntetisk utseende godteri under den andre, og naturmenneskene med spiritistiske tilbøyeligheter som bare trekker på skuldrene av at de ikke har dekning på mobilen. Og enda har ikke gjenferdet vist seg.

Snøblind

Gjenferdet er et grønnskimrende flimmer av en liten gutt i gamle klær, og har sikkert gitt SFX-skaperne på Island litt sårt tiltrengt arbeid. Han viser seg for Kalli etter at de to barna er blitt etterlatt alene av en snøstorm og en særs dårlig timet fødsel, har et nifst smil som kan bety både det ene og det andre og har potensiale til å gi barna i publikum en støkk i deres unge liv. Han er det beste ved «Uten dekning». Men hva er det han vil? Det finner ikke Kalli ordentlig ut av før han har gått seg vill i snøen, reddet et storøyet lam fra slakterbilen, overvunnet en isbjørn og overlevd en ekspedisjon til en mystisk grotte.

Sympatisk helt

Nå er den nerdete og ensomme Kalli en sympatisk helt, og flere de mer eventyrlige opptrinnene vil sikkert fungere fint som barnespenning. Men «Uten dekning» blir snøblind og ser ikke de dramaturgiske snarene. Filmen bruker lang tid på å etablere Kalli og de to familiene hans og den evige kampen mellom natur og kultur, før atten actionopptrinn skal krammes sammen på tre kvarter. Legg dette sammen med det høyst betenkelige i å inkludere spiritisme som en selvsagt del av en barnefilm - jada, jeg vet vi alle lekte spiritisme som barn uten å ta skade på sjela, men likevel - og konklusjonen blir at denne moderne barnesagaen mangler de gamle sagaenes stilrenhet og tillater seg altfor mye surr.