Kjartan Kristiansen, Prepple & compiser har en egen evne til å videreutvikle sitt unike sound. «SUS» låter DumDum hele veien framover mot cirka år 2005.
Bandet byr på alt det de har av egenart av klassisk rockenerve, underlige småtøffe tekster, full guffe og nå tilsatt et forsiktig strøk av samtidsriktig og steinbra lydkoloritt.
Jepp, dette er det beste som har skjedd siden ... sist.
Det skjer bestandig noe når du får et nytt trønderoslo-album fra denne gjengen i hende. Mer og mer kritisk skrider du til verket, intenslytter, sukker, hyler av begeistring, lytter videre og blodkar sprenges.
Ventedøgn
Du titter bak hver eneste tekstlinje og under hver eneste lydtue. Er det bra? Var det ikke bedre sist? Er det noen Splitter Pine eller Blodig Alvors-kutt å spore? Plutselig sitter vi i Transit og venter et døgn.
Ny god dag til første låt, «Texas». Den slentrer av gårde i gode rytmiske trappetrinn. Prepple ligger ømt frampå og synger: «et nytt designerdøgn». Midtveis i låta pepres vi med utslett av teknogruff og flere spiddende Fender-riff av stål. Et nødvendig løft.
«Møkkamann» kommer innom, en garantert live-storhet. Reinspikka sommervillskap, på fri tekstresept, og vi tilegner «Møkkamann» til det nye byrådet ved en av dem: «dessuten er det Harry å stirre i senk en slagen mann». DumDum er her i fri flukt, mikser det letthørte med tunge anslag, mens de vrir nakken om med et refreng som stjeler sjela di.
Lyst til å diskutere?
