Susanne Steffens

Etter et år i Singapore er Susanne Steffens kurert for krypdyrangst. Det kommer godt med som medprogramleder i «Fangene på fortet». Til uka oppsøker hun arten igjen, da som intervjuer under «Robinsonekspedi- sjonen» i Malaysia

- Jeg bodde på et bitte lite rom i første etasje, der doen var et hull i gulvet. Hele rommet var fullt av krypdyr: både edderkopper, kakerlakker og firfisler. Hver morgen sprayet jeg som en gal rundt meg med insektspray, dermed var det bare å plukke opp de døde dyra da jeg kom hjem. Jeg hater lyden av knuste kakerlakker, derfor greier jeg ikke å tråkke på dem. Selv etter at jeg flyttet hjem, syntes jeg jeg hørte risling og rasling under senga, sier Susanne Steffens.

Den langbeinte blonde jenta vakte stor oppsikt i Singapore. Til tider litt for stor.

- Jeg bodde i et ganske kjipt strøk, der en gjeng indonesiske arbeidere sov rett utenfor hybelen min. De var fullstendig gærne, og det var ikke noe gøy. Jeg sov med kniv under hodeputa.

ETT ÅR BODDE SUSANNE STEFFENS

i Singapore. - Det var en erfaring. Da jeg kom dit, var jeg ung og nyutdannet og trodde jeg kunne alt. Jeg jobbet i et produksjonsselskap som lagde reklamefilmer og introduksjonsvideoer, og fikk en altfor høy stilling. Jeg følte meg som en drittunge da jeg sto der og skulle gjøre alt. Jeg hadde ikke peiling. Til slutt ble jeg drittlei. Jeg jobbet 14 timer om dagen, sju dager i uka, det ble slutt med kjæresten, jeg hadde ikke noe privatliv, og alt var bare trist.

Susanne Steffens har alltid jobbet mye. Det siste året har hun vært programleder for «Guinness Rekord-TV», reporter i «Etterlyst» og programleder i «Fangene på fortet». I fjor sommer tilbrakte hun tre uker i Wadi Rum-ørkenen i Jordan, der hun spilte inn «Jakten på ørkengullet». Serien har premiere på TV3 neste søndag. Tirsdag drar hun til ei øy i Malaysia for å tilbringe fem uker sammen med deltakerne i årets «Robinsonekspedisjon». I helgene er hun visningsassistent for en eiendomsmekler.

- Faren min har alltid vært arbeidsnarkoman, og både brødrene mine og jeg er sånn. Jeg har alltid jobbet mye og trivdes med det, men i fjor fikk jeg en smekk. Jeg var på reportasjetur nordpå for «Etterlyst», og jobbet i ett strekk i tre dager, nesten uten mat og søvn. Om kvelden hadde jeg vondt i hjerte og lunger, og neste dag kom jeg meg ikke opp av senga. Jeg ble sendt rett på sykehus.

Hjerteinfarkt var det første Susanne tenkte på. Prøvene viste virus på lungene.

- Sykdommen kom som et sjokk. Jeg har alltid vært frisk, og fikk litt av en støkk da dette skjedde. Etter det har jeg lagt om livsstilen.

UNDER STUDIEÅRA I USA

ble Susanne kjent med seg selv. Hun dro dit som en sjenert ungjente, livredd for å reise seg foran klassen. Men etter å ha deklamert Shakespeare foran 100 mennesker, skjønte hun at det var ikke så farlig likevel.

- At jeg er blitt programleder er egentlig tilfeldig. Jeg har aldri vært på audition eller noe, men er blitt spurt av TV3. Det er en større utfordring å stå bak kamera. Men etter å ha skrevet mitt eget manus og gjort mine egne ting i «Guinness Rekord-TV», må jeg innrømme at jeg følte «Fangene på fortet» som et tilbakeskritt. En mann på øret fortalte meg alt jeg skulle gjøre, og det var ikke meg . Det var en rolle.

«Jakten på ørkengullet» er hakket tøffere enn «Fangene på fortet». Under steikende sol i Wadi Rum-ørkenen, skal fire deltakere i hvert program utføre oppgaver som krever litt mer enn en gjennomsnittlig kaffekondis.

- Den varmeste dagen var det 44 grader. Deltakerne var i god fysisk form, men flere måtte ta pauser underveis, sier Susanne.

Som programleder hadde hun egen kamel, og ble konstant ftret med vann og potetgull for å opprettholde salt- og væskebalansen.

- Det var en utrolig spennende jobb. I og med at det er en helt ny produksjon fikk vi lov å leke underveis. Dessuten var det fantastisk vakkert der. Man tenker alltid på en ørken som bare brun, men det var utrolig mye farger der.

MORA TIL SUSANNE

kommer fra tjukkeste Yorkshire. Selv etter 36 år i Norge har hun beholdt engelsken.

- Jeg både snakker og skriver bedre engelsk enn norsk. Den ene broren min er gift med en australsk kvinne, den andre med en fra Chile, så vi er en ganske internasjonal familie. Sannsynligvis var det derfor jeg dro til USA for å studere. Susanne studerte tv-journalistikk og internasjonal politikk, og jobbet samtidig for en amerikansk tv-stasjon. Deretter dro hun til Singapore.

- Jeg savner å kunne jobbe med politikk, innrømmer hun. Kanskje en gang. Mest av alt ønsker Susanne seg sitt eget talkshow. Og hun drømmer om å bo i London.

SUSANNE STEFFENS MÅLER

1,79 meter på strømpelesten, og om hun vakte oppsikt i Singapore vekker hun sannsynligvis like mye oppsikt her hjemme når hun slår ned taket på den grønne Golfen.

I fjor skrev Dagbladet en notis om at Susanne Steffens skulle gifte seg 6. juni, samme dag som medprogramleder i «Guinness Rekord-TV», Håvard Sivertsen. Håvard giftet seg. Susanne feiga ut.

- Det var ikke så dramatisk som det kan virke. Jeg ombestemte meg et par måneder før bryllupet, før vi hadde sendt ut innbydelsene. Han fridde etter to uker, og det hele gikk nok litt for fort. Etter hvert roet Amor seg. Nå har jeg en flott kjæreste, men ingen planer om å gifte meg med det første.

Den dagen hun får barn, kommer Susanne til å roe seg ned. Da vil hun være hjemme. Foreløpig har hun nok med ny leilighet.

- Det er første gang jeg eier min egen leilighet, derfor har jeg lyst å lage min egen stil. Leiligheten er helt minimalistisk, i hvitt, svart og brunt, så jeg trenger litt farger. Derfor har jeg begynt å male. Jeg kjøpte et svært lerret, og alle de sterkeste fargene de hadde, rødt, gult, grønt og blått. Problemet er at jeg aldri har tid å vente til det tørker, ler Susanne Steffens.

gro.rognmo@dagbladet.no

INTERVJUER: Susanne Steffens er intervjuer under «Robinsonekspedisjonen»