LIDENSKAP: Susanne Sundførs femte album kommer mandag og heter «Ten Love Songs». - Men kanskje er lidenskap en bedre fellesnevner for låtene enn kjærlighet, sier hun. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
LIDENSKAP: Susanne Sundførs femte album kommer mandag og heter «Ten Love Songs». - Men kanskje er lidenskap en bedre fellesnevner for låtene enn kjærlighet, sier hun. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Susanne Sundfør ville skrive sanger om vold. Resultatet ble «Ten Love Songs»

- Det er en klein tittel.

(Dagbladet): - Si meg: Synes du det er litt kleint å si det ordet? «Kjærlighet»?

Det er Susanne Sundfør som spør. Hun har det med å ta styringa over intervjuer og avbryter gjerne et resonnement for å stille sine egne spørsmål.

Artistens femte album, som slippes mandag etter stor kommersiell suksess og kritikerjubel for såvel «The Silicone Veil» (2012) som «The Brothel» (2010), er titulert «Ten Love Songs». Tittelen kan, men ikke nødvendigvis forstås helt bokstavelig, ifølge Sundfør, som gjør oppmerksom på at hun har bestemt seg for å være «litt mystisk» i dette intervjuet.

Joda, det er klart det kan være litt kleint å snakke om kjærlighet. Og der ligger kanskje noe av nøkkelen til albumtittelen.

- Det er jo en klein tittel. Det synes jeg er interessant. Den er ganske kitchy, sier hun.

Klassisk Er Susanne Sundfør en kitchkunstner? Låtene hennes er fortsatt dandert i et overdådig lydbilde, med et vell av instrumenter, dramatiske arrangementer og stemninger. Det er ikke akkurat minimalistisk. Men:

- Jeg vil heller se på meg selv som en kitschartist på den måten Odd Nerdrum sier han er det: Jeg er opptatt av det klassiske. Ikke nødvendigvis wienerklassismen, men «klassisk» i en popsammenheng. Jeg prøver alktid å ha en solid, eller til og med konvensjonell melodi i bunn - så er det utformingen av låtene som ikke nødvendigvis er konvensjonell, sier hun.
 
- Og lite er mer klassisk i popen enn å skrive om kjærlighet. Men etter en gjennomlytting har jeg ikke inntrykk av at «Ten Love Songs» er noen lystig plate?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Du må høre den flere ganger. Jeg vil si det er både-og. Låta «Kamikaze», for eksempel: Den høres negativt ut, men det er jo en thrill å være forelska på den måten. Også «Slowly» og «Trust Me» er positive kjærlighetslåter, sier hun.

- Har du skrevet låtene med noen spesielle i tankene?

- Klart. Ryan Gosling. Han og jeg går waaay back.

- Er plata timet mot Valentine's day, som er nå på lørdag?

- Nei. Den er jo ikke i butikken før på mandag. Men det var jo en kjempeidé. Du burde jobba i et plateselskap.

- Hvordan er ditt eget kjærlighetsliv?

- Storartet. Topp stemning.

- Har du kjæreste?

- Nå har jeg allerede nevnt en fyr. Jeg tror det holder, sier hun.

Ville skrive om vold Planen var riktignok ikke å lage noen kjærlighetsplate. Utgangspunktet var et ganske annet.

- Det jeg ville var å skrive direkte tekster.  Så jeg begynte med å skrive om vold, eller voldelige ting i samfunnet. Så fant jeg ut at det var mye kjærlighet, intimitet og lidenskap i de låtene. Da slo det meg at de kanskje hadde passet på en kjærlighetsplate, forteller hun.

- En bedre fellesnevner for disse låtene er kanskje «lidenskap». Hat, kjærlighet, sjalusi, angst - alle disse sterke følelsene har lidenskap i seg. Si meg, liker du å jobbe i Dagbladet?

- Det kan bli litt mye «Fifty Shades of Grey» om dagen...

- Har du sett den? Lest boka? Hvis ikke synes jeg du er fordomsfull. Jeg har lest, og synes det er bra husmorporno. Det er klart, språket er ikke Cormac McCarthy, men det er jo underholdning. Debatten om den er interessant. Det er ting ved den boka som er helt ute... men det er mye moralisme ute og går som ikke har noe med filmens eventuelle kvaliteter å gjøre, sier hun.

- Handler den ikke om en mann som manipulerer en yngre og mer usikker kvinne til å ha sex med seg? Er ikke det en ubehagelig historie å la seg underholde av?

- Jeg leste den ikke slik. Hun er med på alt sammen.

- Du som har skrevet om låter om kjærlighet: Kjenner du deg igjen i følelsen av å hengi seg maktesløst til noen?

- Mange kan nok kjenne seg igjen i det. Plata mi handler om lidenskap, men det er ikke klassiske historier om parforhold - det handler om alle typer kjærlighet, sier hun.

Reiser «Ten Love Songs» er skrevet i løpet av de siste to åra, og spilt inn delvis i USA og delvis i Norge - kanskje i så mange som ti forskjellige studioer til sammen. Muligheten til å bedrive utstrakt reisevirksomhet nevnes av Sundfør som en av de store fordelene ved å være en så populær artist at man kan leve på fulltid av musikken. Et to måneders opphold i New York for å komponere førte imidlertid ikke til noenting.

- Det var bare uinspirerende og frustrerende. Men det hadde nok mer med min egen skrivesperre å gjøre, enn at det er noe galt med byen. Mesteparten av plata er skrevet i Norge.

- Du har fått mange gode anmeldelser...

- Det er ikke sant at jeg bare får seksere, slik dere journalister påstår. Jeg fikk fem i Dagbladet og fire i VG for «The Silicone Veil» og tror det var det samme med «The Brothel». Men joda, jeg får en del femmere, og det er kjempekult. Hvorfor kan ikke dere journalister både gjøre et intervju og anmelde ei plate?

- Det er fordi det skal være et skille mellom de som mener noe om en sak, og de som rapporterer om det.

- Men dette er jo et intervju? Jeg tror det egentlig handler om at det ville vært ubehagelig for deg å møte meg hvis du hadde gitt plata en toer.

- Ville ikke du synes det var litt ubehagelig å bli intervjuet av noen som hadde slakta plata?

- Det ville kanskje vært litt rart.

- Betyr anmeldelsene noe for deg?

- Jeg har en holdning til anmeldelser, som jeg har lært av en venn: Dårlige anmeldelser driter jeg i, og tenker at anmelderen har misforstått. Gode anmeldelser blir jeg glad for. Det er enklere enn å ikke lese anmeldelser i det hele tatt, eller på den annen side å være altfor opptatt av dem. De er jo uansett bare ett menneskes synspunkt på noe du har jobba med i flere år, og mange av anmelderne hører jo bare gjennom plata en gang, sier hun.

- Selv må jeg høre en plate flere ganger for at den skal synke inn. Jeg har hørt på ei Joanna Newsom-plate ganske mye i to år - og først nå har jeg begynt å skjønne den. Jeg tror det er veldig vanskelig å komme inn i ei plate på et døgn.

- Selv for profesjonelle musikk-kritikere?

- Ja, kanskje særlig for dem. Jeg merker det selv, etter at jeg begynte å produsere plater for andre artister - man blir analytisk når man lytter, man klarer ikke å høre med nye ører, og ender med å kontekstualisere istedet for å ta verket for det det er, sier hun.

Kompromisser Siden forrige album har Sundfør samarbeidet med både Røyksopp og M83, komponert samtidsmusikk for Ultimafestivalen og laget ei låt til Tom Cruise-blockbusteren «Oblivion».

- Får du mange tilbud om å samarbeide med andre?

- Ja. «Hello, we are a DJ duo from Belgium! We made this techno beat! Can Susanne do a top line? Love her music! Especially the vocals!» Men jeg liker helst å involvere meg litt mer i musikken enn bare å gjøre en top line, liksom.

- Hva med filmmusikk?

- Jeg vet ikke helt om det er min greie. Det er sikkert dritfett, men jeg man må inngå mange kompromisser når man lager filmmusikk, og jobbe med mennesker som gir tilbakemeldinger som «kan vi få litt mer rødt i musikken». Filmprodusenter og regissører har ikke det musikkteoretiske språket inne, så det kan være en utfordring å møtes. Men å produsere plater, det synes jeg er gøy. Det gjør jeg gjerne mer av.

- Hvor viktig er image for deg?

- Hva er «image»? Det er nok ikke det jeg prioriterer mest. Men jeg legger mye i musikkvideoer og artwork, jeg vil at det skal være bra, og at den som gjør det får frie tøyler til å skape en egen tolkning. På den måten gir det musikken en ekstra dimensjon.

- Men bruker du stylist, for eksempel?

- Ja. Jeg har ei venninne som sier fra når jeg ser schtøgg ut, sier Susanne Sundfør.