- Suser rundt i en forunderlig verden

Månedens poet er på Cuba.

(Dagbladet.no): Det tok litt tid å få kontakt med januarvinneren i Skolekammeret, som har skrevet diktet «den fjerne kondolansen» under pseudonymet Smykke.

Men etter en stund fikk vi en e-post fra fjerne strøk.

- Jeg befinner meg på Cuba for tiden, av den grunn er det litt vanskelig å kunne svare, skriver Jørgen H., som han insisterer på å kalle seg.

Mystisk vinner

Jørgen ønsker ikke å oppgi etternavnet sitt, og siden han er ute og reiser, har vi heller ikke fått tak i noe bilde av ham.

Månedens poet forblir noe mystisk for oss. Men litt har vi fått vite. Han er 19 år, og i likhet med mange andre på Skolekammeret, skriver han ofte.

- Jeg har skrevet dikt siden jeg var 15-16. Jeg skriver mye, og drømmer om en dag å gi ut noe, forteller han.

Bakgrunnen for «den fjerne kondolansen» ønsker han ikke å si så mye om.

- Jeg kan ikke si så mye om vinnerdiktet, det er ren fabel og fantasi. Håper diktet kanskje gir en følelse, hvilken vet jeg ikke, skriver han.

Vakre chiquitas

Bortsett fra å skrive dikt, driver han ikke med noe spesielt for tiden. Akkurat nå lever han livet sammen med «vakre chiquitas» på Cuba, forteller han.

- Samtidig legger jeg merke til hvor godt egentlig styret her nede fungerer og at folket stråler, skriver han.

- Jeg har ingen spesielle interesser, bare suser rundt i en forunderlig verden.

- Hva betyr Skolekammeret for deg?

- Jeg skriver sporadisk i Skolekammeret. Det er ikke noe jeg satser på, men jeg synes det er artig når anledningen byr seg. Og det er jo gøy å bli månedens poet.

Blant Jørgens litterære favoritter finner vi Kafka og Tor Ulven. Han har også latt seg inspirere av en chilensk forfatter ved navn Fernando, som bor i Norge.

- Jeg har ikke kontakt med ham lenger, for jeg mistet mobilen og nummeret hans. Kan dere hilse ham? 

Det er gjort.

Juryens begrunnelse:

Balansert psyko-realisme

«Den fjerne kondolansen» er et foranderlig dikt med drøssevis av poetiske grep som lager selve basisen for diktets utrykk. Teksten er sentrert rundt et elegant enjambement (og forsvant like fort/som livet//gikk videre) som nennsomt geleider leseren over i siste strofe. Her begynner tingene å bli farlig konkrete. Siste strofe blir stående som en impresjonistisk og nødvendig forklaring på abstraksjonene i den første. Strofen tydeliggjør at diktet handler om ulik avstand til det som skjer i manesjen, som fortelleren befinner seg tett opp til. Men med vidsyn nok til presist å registrere publikum. Og klokskap nok til å styre unna den store bitterheten. En mesterlig og balansert forestilling!

For juryen:

Kristian Rishøi

I juryen satt også Maria Børja, Niels Schia og Marie L. Kleve.