Suset fra havvinden

Her er historien om hvorfor 2,3 milliarder kroner i subsidier til pengemaskinen Equinor utløser glede i miljøbevegelsen.

SLEPENT: Her slepes en installasjon til Equinors flytende havvind-prosjekt Hywind Skottland. Neste slep blir på norsk sokkel. Foto: NTB Scanpix
SLEPENT: Her slepes en installasjon til Equinors flytende havvind-prosjekt Hywind Skottland. Neste slep blir på norsk sokkel. Foto: NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Det har vært snakket om i politiske festtaler i årevis. Nå skjer det. Havvind skal tilsynelatende løse alle våre problemer; det skal gi leverandørindustrien nye oppgaver, gi våre smarte ingeniører nye utfordringer å bryne seg på, overføre allerede eksisterede teknologi fra olje til havvind, gi oss nye inntekter og fornybar kraft som vil være med på å gjøre Europa grønnere.

Og sist, men ikke minst - etter den aggresive debatten det siste året å dømme - mindre behov for vindkraft på land.

Hvorfor har så ikke dette skjedd før, er spørsmålet som henger i lufta. Svaret på det er «kostnader». Byggeboomen på land kom ikke i gang før den var lønnsom, og havvind er ennå et godt stykke unna. Det er derfor staten er villig til å kaste 2,3 milliarder kroner etter pengemaskinen Equinor for å realisere Hywind Tampen. Det skal bli verdens største flytende havvindprosjekt, men er egentlig å betrakte som en litt utvidet testpilot. Potensialet for store havvindparker er nemlig stort, i teorien.

Det som trengs nå, er å få ned kostnadene. Bevilgningen til Equinor er en slags investering i dette arbeidet. Den mest effektive måten å få ned kostnadene på er nemlig realisering av prosjekter som bygger i stor skala. Da kommer utviklingen; erfaringer gjøres, teknologien forbedres og investeringene kommer som kan realisere den.

Det ser vi allerede med Hywind Tampen. Equinor bygget et mindre flytende havvindprosjekt i Skottland, Hywind Skottland, i 2017. Der er understellet av stål. På Hywind Tampen er understellet av betong, som vil være billigere. Turbinene i Skottland er på 6 MW, mens på Tampen skal de være på hele 8 MW. Billigere og bedre, altså.

Men at dette fortsatt er dyrt, skjønner vi når vi leser om den teknologiske løsningen. Langt til havs skal det flytende betongunderstellet balansere tårnet og turbinen. Understellet skal stikke 90 meter under havoverflaten, og forankres på sjøbunnen med tre ankerliner på 800 meter hver, skriver Teknisk ukeblad. Disse fortøyes igjen til sugeanker på havbunnen. Totalt skal det installeres 19 slike sugeankere, hvor 9 vil fungere som felles anker for flere turbiner.

Begrepet høydeskrekk kan gjerne suppleres med dybdeskrekk. Det er lov å bli svimmel av slike beskrivelser.

Når vi nå sannsynligvis kan juble over at dette fornybare eventyret kan starte, har det en paradoksal side. Energien fra den flytende havvinden skal sørge for høyere utvinning av olje og gass ved Equinors felt. Når selv miljøpartier og -organisasjoner er for dette, er det fordi det både gir utslippskutt på kort sikt og stort potensiale for større kutt seinere. Havvind knyttet til oljeintallasjoner kan være akkurat det vi trenger, av to grunner.

Utslippene fra produksjon av olje og gass står for nesten 27 prosent av Norges totale klimagassutslipp. Ingenting vil være bedre enn om de reduseres kraftig. På sikt kan det være mulig å få inn som et politisk krav: alle norske felt skal være drevet av fornybar kraft.

Den andre store muligheten for utvikling av havvind er produksjon av energi for eksport. Det har et stort potensial, norskekysten skal ha blant verdens beste vindressurser. Men det vil trolig være langt mer politisk kontroversielt å gi en form for subsidie til produksjon for eksport, enn for bruk her i Norge. Å kople vindutbygging til konkrete prosjekter i Norge, er et av Cicero senter for klimaforsknings råd for mindre strid om vindkraft - og gudene skal vite at vi trenger dem. Når havvinden er lønnsom uten subsidier, kan eksportmarkedet utvikles videre.

Når vi hører at Equinor vil lage verdens største prosjekt for flytende havvind, er det lett at hjertet svulmer. Sannheten er likevel at Norge ligger ganske langt etter. De andre landene i Nordsjøbassenget har allerede bygget ut masse vind til havs. Dermed ligger andre aktører foran oss når det gjelder teknologiutvikling og markedsandeler. Men den havvinden er bunnfast.

Flytende havvind har helt andre tekniske krav, og kan dermed være Norges mulighet til å snike langt fram i køen på dette markedet. Det krever likevel mer enn dette ene prosjektet, og vi kan ikke tømme Enova for penger hver gang. Enova fikk 3 milliarder over statsbudsjettet i år til å stimulere all mulig slags teknologi som gir utslippskutt, og skal altså bruke nesten like mye på å støtte ett enkelt prosjekt. Stortinget må finne flere måter å stimulere denne utviklingen på, og det haster.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.