Sutre for framtida

Ikke vet jeg

hvorfor managementlitteraturen er så full av ordspill, men det er den altså. I bøker der du og din venn firmaet ditt skal lære dere å bli fleksible, kreative og rike, kommer ordspillene og allitterasjonene tett som mitraljøseskudd. En stund gikk det mye på E. E-post, e-volusjon, e-lske. I er også pop. I-ndivid, i-nformasjon, i-ntelligent. Disse forfatterne liker rim også. Og slagord. Develop or die. Shop till you drop.

Dessuten er de kjempegode på sitater. Skikkelige managementforfattere siterer med største letthet typer som Jesus, Kant og la oss si Eminem i samme setning. Visst er det slitsomt, men det er framtida også, ifølge dem. Framtida tilhører kule originaler som kan bruke masse post-it-lapper og sjonglere informasjon og teknologi på nye, artige måter. Akkurat som managementforfatterne selv.

De svenske

businessguruene Nordström og Ridderstråle, for eksempel, brukte 5000 post-it-lapper med sitater for å skrive den siste boka si, «Karaoke-kapitalismen». Hippere kan det knapt bli. Som leser får du enten fippskjegg av ren kulhet før du har lest så mye som ei side, eller føler deg fullstendig utbrent av informasjonstettheten. Det er opp til deg. Får du fippskjegg, er framtida din. Blir du utbrent, så sorry, niks d-evelopment på deg, da kan du like gjerne d-ø.

Men uansett antallet sitater og ordspill er budskapet i disse bøkene ganske likt. Utvikling skapes av stilige enere som tenker originalt, har det rågøy og bryter regler sammen med kompiser som firmaet sitt. Alle institusjoner er kjipe og firkantete. Særlig stater, skattemyndigheter og ugh, alle managementforfatteres hovedfiende, fagforeninger.

Til trøst

for dem av oss som ikke har fippskjegg og er dødsoriginale, fins det en annen tolkning av utvikling. Den har jeg fra ei bok på I. «Imperiet», heter den, som blir I-mperiet på managementsk. Eller altså «E-mpire» på e-ngelsk. Den virkelige drivkraften bak vår tids voldsomme teknologiske utvikling, skriver forfatterne Negri og Hardt, er arbeidernes evne til å presse fram høye lønninger. Jo mer arbeidskraften koster, desto større blir arbeidsgivernes interesse for å utvikle besparende teknologi.

Dersom arbeidskraften kostet det samme i dag som på femtitallet, hvorfor skulle noen gidde å bruke masse penger på å utvikle smarte tekniske løsninger? Fordi det er gøy? Neppe. Ny teknologi er kjempedyrt og ikke noe som popper opp av lyst, men av nød. Jo dyrere arbeiderne er, desto smartere må teknologien bli. Glem de bejublete, individuelle geniene, altså og takk hordene av kravstore, vriene og unnasluntrende arbeidere. De virkelige teknoheltene er det vanskelige folket. Ikke den smarte eliten.

Det er en trivelig

og kollektiv tanke. Egnet til å få hjelpepleiere og gubber i flanellsskjorte til å rette ryggen og ikke bare klage over hvor vondt den gjør. I disse dager får NHO-president Finn Bergesen masse pepper fordi han beskylder norske arbeidstakere for å sutre og sykemelde seg uten grunn. Det skal ikke Gerd-Liv Valla og LO ha sittende på seg, gitt. Det er ingen som sutrer. Ingen som sluntrer unna. Absolutt alle norske arbeidstakere står på maks til enhver tid. Nesten som om de hadde fippskjegg og var d-ødsengasjert i d-evelopment.

Det står jo ikke til troende. Men Imperie-forfatterne har en kul tolkning av sutring og sluntring også. Sabotasje, kaller de det. De fleste av oss vet godt at veldig mye av det vi tjener på å jobbe, bruker vi på å kjøpe dritt som vi egentlig ikke trenger. Det er ikke det at vi liker det. Vi har mer sjelero når vi tusler en gratis tur i skogen enn når vi er på et kjøpesenter, for eksempel. Ikke desto mindre føler vi oss bundet av jobbing & kjøping, og det båndet er reelt. Må ha det, som vi vet. Må gjøre det, må være der.

Men alle bånd

skaper protester. Ulike til ulike tider. Fippskjeggene er ikke de eneste som bryter regler. Helt vanlige uføretrygdete og sutrere gjør det også, på sitt vis. Henger på økonomien, gjør alle ting dyrere. En protestbevegelse kunne det kalles, mye større enn dølle 1. mai-tog.

Og rent development-messig, hvis det ikke fantes en sky på framtidshimmelen, hvis alle gamlingene døde før de fikk brukt opp pensjonen sin, og ingen hang som uføre klamper om foten på en strømlinjeformet AS Superøkonomi, hva da? Da ville det knapt finnes noe av det som heter incentiv til forandring, eller hva?

He-he. U-før for u-tvikling. S-kulkesyk for s-amfunnet. Og siden vi er i managementland, må jeg dra et sitat. Et engelsk et. Det er vakkert og religiøst og gammelt og handler om sånne som ikke deltok i livets tummel, men sto på siden og syslet med sjela og Gud. Sin tids skulkere, altså. Uføre, kanskje. They also serve, heter det, who only stand and pray. De tjener også, som bare står og ber.

Eller altså, ligger og sutrer.