GLADGUTT: Det var en blid Conor Oberst som spilte på Øya. Er det fordi han er nygift, tro? Foto: Johannes Granseth/Øyafestivalen
GLADGUTT: Det var en blid Conor Oberst som spilte på Øya. Er det fordi han er nygift, tro? Foto: Johannes Granseth/ØyafestivalenVis mer

Sutregutt, full av futt!

Ingress

KONSERT: Siden han slo gjennom for 15 år siden har Conor Oberst delt indiefolket som en populærkulturell Moses.

Enten har de utropt ham til «Den nye Dylan» og elsket hans hyperemosjonelle melodier og angstbiterske tekster i blant annet Bright Eyes.

Eller så har de grøsset bare ved tanken på hans nærsuicidale syting.

Jeg må innrømme at jeg lenge tilhørte siste kategori  - til jeg forelsket meg i det blidere og mer strømlinjeformede folk-albumet «Upside Down Mountain», som kom tidligere i sommer.

Så da var det jo beleilig at jeg på Øya sto ved siden av en venninne hvis hjerte blødde for gode gamle Bright Eyes.

Ny fan, gammel fan, side om side. 

«Tror du», spurte hun, rett etter at Oberst hadde gått på scenen i grå t-skjorte og festivalhatt, «At han har vært på Munch-museet før han kom hit? Bare stått og sett på "Skrik"»?

Hun simulerte knivstikkebevegelser mot brystet.

Men da han begynte å spille åpningslåta «Time Forgot» ble det åpenbart at det var mer sannsynlig at han hadde vært på Tusenfryd.

Så blid, så full av futt, så solskinnspreget, at de skjeggete karene i publikum begynte å klemme hverandre vennskapelig.

Og der la han lista for resten av konserten: Et så solid, godmodig og avangstet konsertsett at selv jeg kunne ønske meg litt mer hjertesmerte.