ENGLER: Prinsessens engler kan ha sin bakgrunn i Suttungbevegelsen. Foto: Terje Bendiksby/NTB Scanpix
ENGLER: Prinsessens engler kan ha sin bakgrunn i Suttungbevegelsen. Foto: Terje Bendiksby/NTB ScanpixVis mer

Suttungenes arving

Prinsesse Märtha Louises engler er kan hende født i sosialdemokratiets bakgård, skriver Inger Merete Hobbelstad.

Kommentar

For en reise. Prinsesse Märtha Louise har i offentlighetens øyne gått fra å være utilpass hestejente til elskelig eventyrforteller til alternativ forkynner som selger seanser der kontakt med de døde er blant dét som tilbys. Reaksjonene har vært sterke. Dette er en ny dump på berg-og-dalbanen som omdømmet hennes har kjørt på de siste femten årene. Likevel er prosjektene hennes nærmere forbundet med hverandre enn det først kan virke, forankret i norsk kulturhistorie og i fenomenet som var kjent som Suttung-bevegelsen. De springer ut av samme virkelighetsoppfatning. Men så trås det over grenser underveis.

Som barn ble kongebarna delvis oppdratt av den teologiutdannede guvernanten Berit Tversland, som senere ble Märthas personlige sekretær og så kabinettsekretær på slottet. Tversland hadde bakgrunn fra Suttung-bevegelsen, fellesskapet som ble formet og drevet av forfatteren Ingeborg Refling Hagen. Som motstandsarbeider var Refling Hagen blitt fengslet og torturert under krigen. Hun hadde opplevd litteraturen som en støtte gjennom prøvelsene, og var opptatt av kunsten som noe som foredlet og styrket mennesket, noe alle burde ha tilgang til. Suttung-bevegelsen begynte som studiesirkler blant arbeiderklassekvinner, og vokste til å bli en slags koloni rundt Refling Hagens hjem på Tangen. Det ble lagt vekt på å lære seg tekster utenat, internalisere dem, og fremføre dem for andre. Bevegelsen drev med teaterprosjekter og litteraturleire. Alt arbeid var frivillig. Refling Hagen var politisk radikal, men kulturelt konservativ. Hun så det som en forutsetning for demokratiet at befolkningen ikke ble døvet av kommersiell kultur, men at alle, uansett bakgrunn, fikk tilgang til kulturarven og utvikle et personlig forhold til den kanoniserte litteraturen. «Et menneske som skaper, blir ikke ondt» var en av hennes noe naivistiske læresetninger. Diktningen ble sett på som en kilde til visdom og moralsk innsikt. Det er et litteratursyn som fremstår som religiøst snarere enn akademisk, med vekt på nærhet og ikke distanse. Det legges vekt på litteraturen som trøst og veileder i kriser, på en måte som grenser mot psykologi og selvhjelp.

Prinsessen har fortalt om hvordan Tversland tok dem med inn i eventyrene, til «de gode hjelperne», og instruerte dem i små fremføringer for familien. Tanken var at det skulle hjelpe dem å bli trygge på seg selv i møte med forsamlinger, og det er lett å se for seg at det var gode erfaringer å ha med. I intervjuer har Märtha Louise snakket om eventyr på samme måte som Tversland snakker om dem i sine foredrag: Som symbolske urfortellinger som handler om den som leser, der Askeladden representerer åpenhet i møte med det ukjente og trollet det den enkelte må beseire i seg selv - og der det finnes gode hjelpere som det er mulig å lene seg på; veiledere i eventyrene, engler i bibelhistoriene.

Det var mye verdifullt i suttungenes formidlingsprosjekt. Det er av det gode om eventyr kan hjelpe noen, som prinsessen, å finne balanse i sitt eget liv. Märtha Louise har beskrevet seg selv som et ømskinnet og utilpass barn, ubekvem med sin rolle og med følelsen av stadig å bli invadert, men med dyp interesse for det «egentlige» og sårbare i andre, som den kongelige omgangsformen sjelden åpnet for. «Jeg var livredd for at jeg skulle nå det innerste i meg», har Märtha Louise skrevet. «Jeg var overbevist om at jeg innerst inne var et ondt menneske, og fryktet at mitt sanne jeg skulle bli avslørt. Men da jeg en dag turte å åpne denne døren og stod ansikt til ansikt med meg selv, var det bare kjærlighet der inne».

Det svermeriske litteratursynet som fra Suttung-bevegelsen møter en personlig følsomhet - som så møter alternativ religion. Da kan det hende det tas to skritt som ikke føles store for den det gjelder, men som er vesentlige. Det ene er at det blir mulig for den følsomme å tenke at det hun fornemmer ikke bare er sinnsstemninger, men bevegelser i en åndelig dimensjon. Hjelperne går fra å være symbolske til å bli virkelige. Det andre er at formidlingen, som går fra å være et litterært dannelsesprosjekt til en slags religiøs profetvirksomhet, flytter seg fra idealistiske, kollektivistiske sekstitallsomgivelser til en moderne, indivdualisert markedsplass. Det er ikke noe som gis bort, det er noe som selges.

I bøkene Märtha Louise har gitt ut, stilles det ikke spørsmål om engler eksisterer - det slås fast at de gjør det. Bevisene for dette er fornemmelser, av nærvær, av en duft av roser. At det føles, betyr at det er virkelig. Samme visshet preger prinsessens tidligere utsagn om å kommunisere med de døde: «Også den kontakten kan vi opprette, hva tid som helst, når vi ønsker det». Den som oppfatter dette som virkelighet, vil kunne se på seg selv som en hjelper og en forløser. Da blir det være opp til mer distanserte stemmer å påpeke at mennesker som sørger, er i en sårbar situasjon - og at dét å tilby dem kontakt med dem de har mistet, noe som vitenskapelig sett er umulig, er noe man ikke bør gjøre, særlig ikke for økonomisk kompensasjon. Slik kan dét som springer ut av Refling Hagens visjon, bli til nettopp det hun ville bekjempe: Forførerisk kommersialisme. Evne til å kommunisere, kunnskap om litteratur og omsorg for andre kan finne andre arenaer å utfolde seg på.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook