Suveren debut

Aidsdød og lesbisk kjærlighet i suveren debut.

Marita Fossums 93 siders «Verden utenfor» er en egenartet, språksikker og stilren roman om noe så «prosaisk» som døden og kjærligheten. Den er verken spekulativ, rå eller sentimental, og det er godt gjort med tematikken hun har valgt: en aidssyk homse og hans bestevenninne som forelsker seg i en kvinne.

Tidsrammen er bare noen uker, utmattet og utmagret kommer dødssyke Chris hjem for å dø hos sin barndomsvenninne. Hans eneste føde er vin og poesi - vin fordi det er det eneste som ikke smaker metall, poesi fordi han forsøker å lese seg ut av livet inspirert av et sitat av Baudelaire (kanskje ikke av hans beste): «Hvert dikt betyr en ereksjon mindre.» Samtidig forelsker Liza seg i pottemakersken Mylene - litt for «suveren» til helt å overbevise - men kjærlighetsfortellingen er sensuell uten dyneløfting, sær uten å være sensasjonell.

Fossum har en direkte og ujålete stil, samtidig en evne til språklige dypdykk og poetiske nærskildringer som ikke virker tillært. Det aller beste her er skildringen av forholdet mellom Liza og Chris, deres kanskje litt naive, men «rene» forhold til litteratur og musikk, samtidig Lizas fortvilelse når hun ser Chris langsomt svinner hen. Tematikken, som kunne blitt påtrengende, ligger der bare som en bunnklang i boka, og lettes av humoristiske småhistorier og groteske episoder. Spesielt besøket av Chris' foreldre; moren, døden nær av fedme, som hjelpeløst stryker over sin knoklete sønn, og faren som gjerne vil glede guttungen med Vi Menn og Jakt & Fiske.

Vel vitende om hvor sentimentalt dette lyder, og hvor håpløs og kanskje også fjern sammenlikningen er: Det er sider ved denne boka som er like vakre - og like triste - som Hamsuns «Victoria.»