Suveren Dylan

Dirrende Dylan i spennet mellom lys og mørke.

KONSERT: Du vet aldri hva du kan vente deg av en Bob Dylan-konsert. Hans uberegnelighet er noe av hans styrke. Han blir aldri ferdig med en sang eller et arrangement. Konsertene varierer fra det uryddige og famlende til det gnistrende stjerneklare.

Et eksempel på det siste ble foldet ut for publikum i Oslo Spektrum i går.

Som et skudd

Med til dels hånlige slakt fra Sverige i ryggen inntok Dylan scenen. Enten har han lurt svenskene trill rundt eller så har svenskene lurt seg selv. Har Dylan hørt om 1905? Er dette et håndslag til det frie og selvstendige Norge?

Fra de første strofene av «Maggie\'s Farm» lyder alt riktig. Lyden sitter som den skal. Dylan står ved pianoet, kledd som en Zorro uten maske i svart hatt, grått slips og svart «uniform» med røde renner i buksene og langs kragen.

Resten av det såkalte Never Ending Tour Band likner som vanlig en wild bunch som har skiftet ut seksløperne med instrumenter. Låta sitter som en skuddsalve av innestengt raseri.

Kjærlighet

Dylan skifter gir og flater ut i en myk, solfylt countrysekvens. Først «Tell Me That It Isn\'t True», med en grøssende sterk dylansk munnspillsolo. Deretter «I\'ll Be Your Baby Tonight» og «Lay Lady Lay», framført som oder til kjærligheten; ledsaget av glødende steelgitar fra Don Herron og en fabelaktig og halsbrekkende frasering fra Dylans side.

Artikkelen fortsetter under annonsen

God økonomi

Det er vakkert å høre Dylan framføre disse kjælne tekstene med så sterk innlevelse, kontrollert og fleksibelt på samme tid.

Låtene gir også store rom til Dylans nye sologitarist, gitarlegenden Denny Freeman, som med sine elegante og økonomiske soloer gir sangene nye dimensjoner.

Kontraster

Vi smeller over i «Most Likely You Go Your Way And I Go Mine» -   innledet av en suveren, instrumental intro. Fortryllelsen er brutt. Vi er inne i den harde siden av kjærligheten. Oppbruddet. Blues\'en. Samspillet mellom elegantieren Freeman og den hardkokte rockgitaristen Stu Kimball (som spilte på Dylans «Empire Burlesque») skaper konserten igjennom en uhyre fruktbar kontrast.

Deretter følger konsertens kanskje mest magiske øyeblikk. «Blind Willie McTell», sunget og spilt som om den er sugd opp av Mississippis dypeste sumper. Spøkelsesaktig, fulgt av en tynn, klimprende banjotone.

Og sugende rytmers harde slag, like skjebnetunge som Beethovens femte -   mant fram av den smidige trommisen George Recile og bassisten Tony Garnier.

Nytt liv

Konserten svinger fra shuffle til ballade til blues og klassisk Dylan. «Ballad of a Thin Man», «Floater», «Highway 61 Revisited», en låt som stiger til et hyl av skjærende gitarlyd. Fantastisk.

Bandet rusker nytt i liv i gamle og nye sanger. «Positively Fourth Street», «Tweedle De & Tweedle Dum», «Summer Days» «Don\'t Think Twice It\'s All Right».

Bob Dylan selv er hele tida med på pianoet, konsentrert og lydhør, aldri dominerende.

Han har enkelte soloinnslag, blant annet på avslutningen med «All Along The Watchtower» -   spilt nesten som en messe tilegnet Jimi Hendrix. Det romantiske fløyelsteppet trukket til side. Scenebildet forsvinner inn i en himmel full av stjerner. Men ellers, en Dylan full av musikalsk alvor, uten spor av sentimentalitet.

STRÅLENDE: Med et enormt, opplyst fløyelsteppe som eneste kulisse erobret Bob Dylan Spektrum i går. Konsertene samme sted i 2000 og 2003 blekner mot det Dylan presterte i går.