KONSERT: Du vet aldri hva du kan vente deg av en Bob Dylan-konsert. Hans uberegnelighet er noe av hans styrke. Han blir aldri ferdig med en sang eller et arrangement. Konsertene varierer fra det uryddige og famlende til det gnistrende stjerneklare.

Et eksempel på det siste ble foldet ut for publikum i Oslo Spektrum i går.

Som et skudd

Med til dels hånlige slakt fra Sverige i ryggen inntok Dylan scenen. Enten har han lurt svenskene trill rundt eller så har svenskene lurt seg selv. Har Dylan hørt om 1905? Er dette et håndslag til det frie og selvstendige Norge?

Fra de første strofene av «Maggie\'s Farm» lyder alt riktig. Lyden sitter som den skal. Dylan står ved pianoet, kledd som en Zorro uten maske i svart hatt, grått slips og svart «uniform» med røde renner i buksene og langs kragen.

Resten av det såkalte Never Ending Tour Band likner som vanlig en wild bunch som har skiftet ut seksløperne med instrumenter. Låta sitter som en skuddsalve av innestengt raseri.

Kjærlighet

Dylan skifter gir og flater ut i en myk, solfylt countrysekvens. Først «Tell Me That It Isn\'t True», med en grøssende sterk dylansk munnspillsolo. Deretter «I\'ll Be Your Baby Tonight» og «Lay Lady Lay», framført som oder til kjærligheten; ledsaget av glødende steelgitar fra Don Herron og en fabelaktig og halsbrekkende frasering fra Dylans side.