Suveren Flink

Tunglett parodisk alvor om suicidal forfatter.

BOK: Selvmord er – deprimerende nok – et hett litterært tema hos yngre forfattere. Flink brukte det i «Bort med den dagen da Jòn ble født» (2004). Og han åpner «Sex, død og ekteskap» med at den fortvilede jeg-personen prøver å henge seg på et offentlig toalett.

Selvsagt får han det ikke til. Han fjaser i vei om at han ikke vil dø mens han stirrer på den gule drittveggen og hører sin egen gurglende dødsralling. Han gir opp. Rasende.

Drittlandet Norge

Jeg-fortelleren til Flink er en av et utall asosiale unge menn som gjør de mest uhyrlige ting i ubendig livstrett raseri mot Norge og alle idiotene som bor i dette drittlandet.

Han spiller et slags dobbeltspill, der han i virkeligheten er en begavet og seriøs forfatter med en helt uvitende forlovede. Han deltar taust på familiesammenkomster mens han innvendig raser over sin rasistiske, grufulle svigerfamilie. Og gjør alt for å unngå den masete bestefaren «som satt i konsentrasjonsleir under krigen, men som tyskerne dessverre ikke rakk å gasse i hjel.» Han ligger med sin forlovedes tretten år gamle kusine, og tar tre tusen kroner for å bli «pult i ræva» av en feit gammal gris.

En slags magi

Til tross for den lett gjenkjennelige tematikken er ikke dette dusinvare. Da Flink debuterte med «Ole Kristian Oksrød» (2003), utropte Øystein Rottem ham til årets debutant, og en slags ny Solstad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det er noe med Flink. Med sitt særegne tunglette alvor parodierer han på en merkelig måte også seg selv og sin egen tematikk når hans skriver. Og så har han alltid en vri i teksten. I denne romanen i form av en elegant avslutning. Det er dette jeg-personen kaller «en slags magi» eller metamorfose. Og da i forbindelse med at han med den største letthet skriver vinnernovellen i Aschehougs novellekonkurranse, under pseudonymet Gunnhild Nilssen fra Balestrand – ifølge forlaget en «ustyrtelig morsom» nynorsk forfatterinne inspirert av Ragnar Hovland.

«Jeg ser ikke lenger verdiforskjellen på et kunstverk og en gråstein», sier den suicidale jeg-personen et sted. Og det er vel vanskelig når man lever for kunsten. Det er derfor han vil dø, sier han i en av de mange leseverdige refleksjonene som kommer innimellom alt fjåset. Og så er jo Flink selv «ustyrtelig morsom». Her er en fantastisk surrealistisk seanse i selvmordsscenen, der Agnes Buen Garnås sitter bunadskledd på selvmorderens fang og hvisker gråtende inn i øret hans: «Ikkje, ikkje, ikkje».

Avskyelige Dagbladet

Så teknisk god er Flink, at det hadde vært spennende om han i sin neste roman fikk sine ulykkelige romanfigurer bort fra dumme Norge, stygge Oslo og idiotiske litterære debatter i «Dagbladets avskyelige spalter». Kanskje blir polemikken litt for enkel for suverene herr Flink.