Suveren krim fra Skagen

Fredrik Skagen bruker levende trondheimsmodeller i sin nye krim, av Dagbladets anmelder utropt til en av årets beste norske.

En kvinne blir funnet drept på Lade i Trondheim. Tidligere på dagen har hun tatt ut en sum penger hun skal gi til samboeren og sønnen. Krimjournalistene Schröder og Damgård - Knoll og Tott på lokalt folkemunne - mottar et brev som tyder på at dette bare var den første av flere planlagte udåder. Førstebetjent Arne Kolbjørnsen mottar et identisk brev, og bare få dager seinere gjør brevskriveren alvor av trusselen. Den unge forfatteren Miriam Malme blir brutalt tatt av dage i hjemmet sitt i Hommelvik.

Stramt komponert

Fredrik Skagens fremste egenskap som krimforfatter er at han behersker virkemidlene sine til fingerspissene.

Han har et avklart forhold til språket, noe som bidrar til å løfte selve fortellingen fram. Han dytter aldri billige løsninger på leseren, men skriver romanen fram til sin naturlige konsekvens uten fall i spenningskurven.

Derfor trenger Skagen heller ikke å ty til gimmicker for å avlede leserens oppmerksomhet fra eventuelle svakheter i karakterskildringene. Han motiverer karakterenes handlinger, men unngår å bli overtydelig. Bipersonene er der av en grunn og får akkurat den plassen de trenger, med andre ord ingen lange utlegninger om oppveksten og hobbyene til tilfeldige forbipasserende - noe mange krimforfattere har en stygg hang til.

Hos Skagen er detaljene av betydning og kombinert med en skiftende synsvinkel framstår «Blomster og blod» som en rik, men stramt komponert spenningsroman som også, mer enn å utspille seg i Trondheim, har Trondheim i seg.

Tilbakelent

Gjennom den komplekse førstebetjenten Arne Kolbjørnsen og de befriende klisjéstrippete bladfykene kommenterer Skagen rikets tilstand på en tilbakelent og nøktern måte uten å henfalle til sentimental jamring om at alt var så mye bedre før og hvor er Norge på vei.

Årets roman fra Fredrik Skagen er ganske enkelt en overlegen krim fra en forfatter som respekterer håndverket og forstår både sjangerens muligheter og begrensninger - ikke dermed sagt at han ikke prøver å tøye dem.

Inkorporeringen av karakterer fra tidligere romaner, blant andre «Viktor! Viktor!», «Rekyl» og «Purpurhjertene», åpner for en utvidet tolkning av handlinger begått da.

Slik utvider Skagen romanens modus operandi og tilfører en urovekkende dissonans.

Så selvfølgelig kan det gjøres, og like selvfølgelig burde «Blomster og blod» ta sin plass blant årets beste norske krimmer - selv om det i seg selv ikke sier så mye om denne romanens mange kvaliteter.