Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Suveren Solstad

Dag Solstad speiler seg i sitt eget vrengebilde i ny roman.

NY BOK: Dag Solstad er ute med sin tredje, og ifølge tittelen siste, roman om Bjørn Hansen. Foto: NINA HANSEN
NY BOK: Dag Solstad er ute med sin tredje, og ifølge tittelen siste, roman om Bjørn Hansen. Foto: NINA HANSEN Vis mer

Romanskikkelsen Bjørn Hansen – eller Bj. Hansen, som forfatter Dag Solstad vekselvis kaller ham på sitt sedvanlig underfundige vis – er tilbake i en tredje roman. At akkurat han, av de mange Solstad-skapningene gjennom årene, skulle trenge seg fram i en ny tekst, egger leseren til refleksjoner.

Plutselig står hele flokken av Solstad-bøkenes betuttede mannfolk og fremfusende kvinner der, oppmarsjert med sine evige liv, og de peker på Bj. Hansen: «Han!». Er han her for dem alles skyld?

I den første boka der Hansen figurerte under eget navn, holdt han til på Kongsberg og virket som kemner. Han var forbundet med den feiende flotte Turid Lammers og engasjert i amatørteater. På et tidspunkt reiser han til Litauen og blir lam. Tilbake i Norge er han henvist til rullestolen, men mot slutten av boka, mens han er på middagsbesøk hos noen venner og må på do, reiser han seg fra rullestolen når ingen ser ham, og står og tisser. Han er altså en svindler. Leseren må fundere seg fram til hva som ligger i det Hansen hevder er en protest. Mot hva? For å oppnå hva?

Ladet scene

Denne scenen blir stående som ett av de sterkeste bildene i Solstads litterære verden, i likhet med et par scener i den noe svakere roman nr. 2 om Hansen, «17. roman». Derfra er det umulig å glemme scenen der den aldrende Hansen, som før romanens start har sonet fengselsdom for svindel og nå er på besøk hos sin sønn, dennes kone og barnebarnet, plundrer opp vinduet på soverommet han har fått tildelt og flykter ut i natten. Men enda mer, scenen der barnebarnet Wiggo svever over «fjellheimen i Bø» i en formasjon av hangglidere.

Det er slike sterkt ladete scener, framkalt i et utsøkt underliggjørende og komplisert reflekterende språk, som - i kontrast til hverdagsligheten i omgivelsene - skaper høyde og dybde i romanuniverset.

Her skal det ikke røpes hva slags ladete scener forfatteren byr på i den tredje romanen om Bjørn Hansen, nå forkortet til bare å hete Bj. Hansen. Men vær trygg på at bokas burleske klimaks vil bli stående klart og tydelig blant Solstads ypperste iscenesettelser.

Gjør dem virkelige

Likevel, det er det eksistensielle alvoret bak disse scenene som løfter teksten til et vesentlig nivå. Kanskje var det først nå, når Solstad med åpne øyne går i tett dialog med selveste døden, at trådene i forfatterskapet kunne samles. Som kjent er litteraturen den eneste gode løsningen for å oppnå udødelighet, og når Bj. Hansen i romanens første del fører fåfengte samtaler med sine egne døde, i Perleportens forestilte omgivelser, mens han sitter trygt innrammet i sitt snedig sorterte bibliotek, brettes hele forfatterskapet ut med en svimlende dybdevirkning.

Alle er der, Rukla, Pedersen, Fjord, Asnes, Nydal, men framfor alle kanskje AG Larsen. Og Bryllupsfotografen, der de i likhet med alle andre fiktive personer strever etter å skaffe seg virkelighet. Solstads mesterskap ligger også i å vise oss hvor lite som skal til for å gi de oppdiktede figurene virkelighet. Lett og ledig kan de omgås John Gabriel Borkman, Gregers Werle og Irene von Satowa.

Wiggo måtte komme

Den tredje boka om Hansen er mer enn bare en fortsettelse av de første to. Den er like mye en kommentar til handlingen i de foregående, og den representerer en ny stemning, en strime av lys, som man ville sagt det i mer romantisk anlagte tider. Dette lyset bæres av Hansens sønnesønn Wiggo, gutten fra hangglideren i Bø, nå litteraturstudent som bryter inn i den 77-årige bestefarens minimalistiske tilværelse.

Hansen er en inntørket, uklar, selvoppslukt mann, mens sønnen, og enda mer barnebarnet, er gåter han ikke evner å forstå. Både Hansen og leseren føler sterk opphisselse ved å møte barnebarnet igjen. Wiggo måtte komme tilbake. Hvor mange andre personer fra Solstad-universene kan man si det om? Ikke Nina Skåtøy. Ikke Geir Brevik. Ikke Jan Johansen. De har fått sitt. Men Wiggo måtte komme, han skulle fullende noe hovedpersonen ikke klarte å vikle seg ut av ved egen maskin. Wiggo er den personifiserte fortsettelsen. Gjennom litteraturens udødelighetsløfte skaper han mening i det ørkesløse. Han løsner farfaren fra hans lenker.

Selvinvalidisering

Et av de store spørsmålene i forfatterskapet er utvilsomt den selvpåførte invalidiseringen Kongsberg-kemneren iscenesatte, om enn som svindel. Denne viljeshandlingen er så overraskende og så gåtefull at den ble hengende i oss lenge etter at boka hadde samlet godt med støv på seg. Enklere ble det ikke da det kom en ny bok som videreførte gåten i form av en avsløring og en fengselsstraff.

Under lesningen av den tredje teksten som kretser rundt denne gåten, slår det meg at denne handlingen kanskje er like gåtefull for forfatteren selv. Det er så gjenkjennelig dette å legge en slik vill plan, å sette seg fore å utføre et så absurd vågestykke. Men virkelig å gjøre det, hva kan det innebære? Det må undersøkes!

Her merker man denne forfatterens mesterskap. Han gir oss en konstruksjon som er så bisarr som vel mulig, og vi kan ikke annet enn å kjenne igjen noe dypt inne i oss. Det helt hverdagslige omfavner de helt store spørsålene om eksistensens betingelser. Vi svimler i det små.

Ars moriendi

Det er en beskjeden, lystig og suveren bok Solstad nå tilbyr sine lesere. På sitt helt særegne vis klarer han å skape en moderne ars moriendi – en traktat om kunsten å dø. Javisst er forfatteren en aldrende mann, men stilen er lett og ledig og blottet for det gravalvoret en mer selvhøytidelig dikter kunne tenkes å la seg drukne i.

Solstad er selv diskret til stede i teksten, for eksempel i innstikk som dette:

«Klin kokos, som vi sa, i Vestfold, i hvert fall i min tid, av en eller annen grunn.»

Dette vi-et, denne «min tid», denne diskrete rettledningen fra forfatterhånden, samtidig med at romanskikkelsene i høyeste grad er selvbærende, skaper et luftig rom fullt av mulige refleksjoner. Solstad er blant de forfatterne som – muligens motvillig – tilbyr stor frihet til leseren.

Nøkkelromanens forbannelse

Gjennom hele sitt forfatterskap har Solstad spart leseren for nøkkelromanenes forbannelser, den enerverende famlingen mellom såkalt levende modeller og det litterære avtrykket. Samtidig skaper han selv et flettverk av nøkler romanene i mellom. Tydeligst ser vi det ved å brette ut forfatterskapet i sin fulle lengde, fra den ungdommelige djerve arrogansen med sleng på byen, gjennom forsøkene på å formulere et politisk engasjement i arbeidernes land, til 80-tallets tilbakeskuende karikaturer, framover mot alderdommen i de knappe, lett kyniske «90-tallsromanene» og de mer eksperimentelt utfordrende, sene romanene, altså bøkene etter T. Singer.

I dette lange bildet er de tre Bjørn Hansen-romanene punktvise nedslag, og kan i seg selv leses som nøkler til forfatterskapet. Hvorfor er det akkurat en Bj. Hansen, blant alle de andre forfjamsede herremennene, som igjen hjemsøker forfatterens åre? Er han en mann så blottet for egenskaper at han kan være det hele? Joda, takket være sønnesønnen. Takk skal du ha, Wiggo.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media