TOPPKARAKTER: Cecil Taylors opptreden på Moldejazz får terningkast seks fra Dagbladets anmelder. Foto: LARS EIVIND BONES
TOPPKARAKTER: Cecil Taylors opptreden på Moldejazz får terningkast seks fra Dagbladets anmelder. Foto: LARS EIVIND BONESVis mer

Suveren stilskaper

Cecil Taylor med kjempekonsert på Moldejazz.

MOLDE (Dagbladet): Cecil Taylor (79) har gjennom mer enn 50 år opparbeidet seg nærmest ikonisk status som en stilskapende, avantgardistisk jazzpianist. Han har spilt i Norge mange ganger siden norgesdebuten på Metropol i Oslo i 1962 - for øvrig behørig slaktet av Rolv Wesenlund, Dagbladets jazzanmelder - men aldri på Moldejazz før solokonserten onsdag kveld.

Fra tilhørerplass kom dette første møtet til å smake lite av sødme i musikalsk forstand. Cecil «jeg tenker på pianoet som 88 stemte trommer» Taylor er altfor perkussiv i spillet, abrupt tonetett og harmonisk besk til det. Til gjengjeld skapte han en annen og fantastisk opplevelse for et publikum som nektet å slippe ham før etter at et timelangt, massiv hardkjør på tangentene var supplert med to ekstranumre.

Taylor opererer i et uttrykk som ikke swinger i vanlig jazzforstand, og som låter som en slags utkant av konvensjonell tonalitet. Men det er musikk i bevegelse, og musikk der hva som var improvisert og hva som var notert/innøvd var vrient, for ikke å si umulig å vite. Alle de korte, ekspressive stykkene ble uansett spilt med en teknikk og klangbehandling forbeholdt verdens virkelig virtuose pianister. Anslaget var knallsterkt, presisjonen i akkordbygene og de clusterraske løpene forbløffende og klangbehandlingen rik og variert.

Og etterhvert som konserten skred fram, var det som om det Taylor'ske univers ble mer og mer navigertbart, som om fortellerspråket ble litt mer forståelig for hvert forløp.

Mens beskrivelsen «elitistisk, avantgardistisk og vanskelig musikk» langsomt ble tømt for innhold til den lå som en punktert ballong langs nærmeste gulvlist.