Suveren ungdomsbok

«Mamma døde rett etter stengetid.»

Så enkelt og så avgjørende begynner den femte ungdomsromanen om Ståle fra Grünerløkka, og i den lodder Sverre Knudsen følelsesmessig djupere enn tidligere. Mye djupere.

Mamma dør, far forsvinner inn i seg selv og Ståle bestemmer seg for å gi faen i skolen og overta driften av mammas ferske kaffebutikk.

Ståle opplever for første gang i livet sitt en sorg han ikke forstår, en altomfattende tristhet som gjør at han føler seg fremmed og at alt føles fremmed for ham.

Han pendler mellom en passiv, nesten vegeterende tilstand og et voldsomt sinne han ikke skjønner hvor kommer fra. Det eneste som hjelper er å løpe. Intensive løpeturer på Løkka - bort fra seg selv og alt det kjente. Ståle slår opp med en kjæreste som allerede har dumpet ham uten å stave det for ham, og han holder bestekameratene på et par drøye armlengders avstand. Samtidig faller han hardt for den mystiske Sylvia, en jente som står med et kvinnebein godt plantet i en på mange måter langt mer voksen verden enn Ståle hittil har måttet forholde seg til. Og han oppdager rusen for alvor. Å drikke øl gir Ståle ro og klarhetens vinger - tror han.

I «Mannen som ble edru» - årets voksenroman - skriver Knudsen om Daniel som har møtt fylleveggen og som har reist seg igjen og prøver å takle tilværelsen som edru.

Ståle på sin side oppdager rusens lokkende sider, men viser tegn til å takle drikkingen dårlig. På mange måter er «Kommer sjelden alene» en langt mer alvorlig roman, og det kan virke som om Sverre Knudsen er i gang med å nedtegne rusens betydning og konsekvens for moderne bymennesker.

Dette kombinert med vibrerende nærskildringer av byliv bringer tankene hen på en av Oslos fineste urbanromantiske diktere gjennom det siste drøye tiåret - en rølpa flanør visere enn årene og myten skulle tilsi - Joachim Nielsen.

Knudsen fanger inn vår fragmentariske tid og dens herolder - de desperate autentisitetsjunkier - og vår nyrike redsel for å være ute, som bl.a. fører til den kommersielle voldtekten av bydel etter bydel hvor lokalbefolkningen gjør seg best når de ikke er så altfor synlige.

Sverre Knudsen har med andre ord en alvorlig melding å komme med og han skrur den elegant på plass - først og fremst fordi han besitter en overlegen komisk timing.

«Kommer sjelden alene» er en poetisk ungdomsroman om sorg og søken, et minimalistisk vitnesbyrd om vår tid. Og aldri har Knudsen skrevet bedre. Han maner fram lyder, stemninger, miljøer og følelser i stramme og rene setninger, et språk så ladet med sorgens og fraværets poesi at romanen vibrerer som en indianerpil plantet i brøstet lenge etter at siste side er stedt til hvile. «Kommer sjelden alene» er ikke bare en overlegen ungdomsbok, den er en av høstens fineste romaner, og å ikke lese den ville være nettopp det som tittelen ikke sier. En ulykke.