Suverene copycats

Thomas Enger og Jørn Lier Horst holder spenningen oppe gjennom hele boka, men originale er de ikke.

FORFATTERDUO: Thomas Enger og Jørn Lier Horst samarbeider om krimbøkene om Emma Ramm og Alexander Blix. Foto: CAPITANA
FORFATTERDUO: Thomas Enger og Jørn Lier Horst samarbeider om krimbøkene om Emma Ramm og Alexander Blix. Foto: CAPITANAVis mer

Christer Storm Isaksen soner en dom på tolv år for mord. En morgen mottar han et brev i fengselet. Det er et bilde av ei lita jente. Han stirrer på det, og mumler: «Hun er ikke død».

Den kjappe og appetittvekkende prologen til «Røykteppe» sitter som et skudd. Det gjør også fortsettelsen.

Den starter nyttårsaften 2018. Journalist Emma Ramm har dratt til folkehavet på Rådhusplassen, Hun frykter at noe skal skje. Klokken 00.00 høres et gigantisk smell. En bombe går av. Fem mennesker blir drept. Den ene av dem er Emmas kjæreste. Den andre en kvinne hvis barn ble kidnappet åtte år tidligere. Den saken hadde politietterforsker Alexander Blix, som har vakt på Rådhusplassen den dramatiske nyttårsaftenen.

Gjenkjennelig og kjapt

«Røykteppe» er bok nummer to i forfatterduoen Thomas Enger og Jørn Lier Horsts serie om nettjournalisten Emma Ramm og politiførstebetjent Alexander Blix. De to har et spesielt forhold. I første bok «Nullpunkt» fikk vi vite at Blix som ung politibetjent ble kalt ut til husbråk. Blix måtte skyte Emmas far, fordi den desperate faren truet med å skyte sin datter. Dette er noe som preger både Ramm og Blix, og Blix forer den unge, traumatiserte journalisten med interne opplysninger. At begge to er like ved bomben nyttårsaften, er en av bokas mange usannsynlige sammentreff, slik det er i mainstream krim.

For dette er krim for dem som vil ha kjapp, gjenkjennelig og forutsigbar spenning, der alt er etter boka. Blix har, som krimhelter flest, en rigid regelrytter av en sjef som alltid motarbeider ham. Også nå, da Blix aner at bombeattentatet er noe annet enn terror. Blix trosser sjefen, også det som krimhelter flest, og starter en egen etterforskning. Som type er han like solid og sympatisk som Horsts William Westing, og nærmest en blåkopi av Mankells Kurt Wallander: Fraskilt og med en datter han stadig har sviktet fordi han er så travel, og som nå er voksen, flytter inn til ham, og gjerne vil bli politi.

Litt nervepirrende

Boka veksler kapitelvis mellom Blix og Ramm. Sistnevnte er en Lisbeth Salander-light; innbitt, modig og traumatisert. Legg til at hun lider av en hårsykdom som gjør at hun må bruke parykk, og derfor nærmest er folkesky.

«Nullpunkt» var etter min mening direkte dårlig. Det var en forsøksvis psykologisk thriller, som krever en viss dybde i karakterbyggingen og en nerve i språket. Det kan hverken Horst eller Enger sies å ha. I tillegg var det så åpenbart at både plott og typer var rappa fra klassiske krimscener at den nesten ble parodisk. Denne boka derimot, kler forfatterne bedre, med sin effektive skrivestil, korte setninger og kjappe actionscener. Spenningen holdes oppe gjennom hele boka, der det sprenges flere bomber og skjer flere mord. Avslutningen er om ikke akkurat overraskende, så litt nervepirrende.

Dominerer bransjen

Det er Horst som er trekkplasteret her. Med sin nesten skremmende produktivitet, er han i ferd med å bli en krimindustri i seg selv. Ved siden av årlige utgivelser om Wisting, gir han ut fire, fem barne- og ungdomsbøker i henholdsvis «Detektivbyrå nr. 2» og «Clue». I april var det også premiere på filmserien om Wisting, som er om ikke den beste, så hvertfall en av Norges dyreste dramaserier noensinne.

Det står ikke på pengene. At Horst nå er medeier i pengesterke Capitana, som med sitt brutalt effektive salgsapparat eter seg inn i forlagsbransjen, gjør han enda mer dominerende i det krimlitterære markedet. Det er ikke på grunn av originalitet, snarere hans imponerende evner som copycat.