Suverenitet og EU-debatt

Med utgangspunkt i sin egen forskningsrapport kommer Svein Kvalvåg i denne kronikken nærmere inn på hvordan suverenitetsbegrepet er blitt forstått og brukt i de norske EU-debattene i 1972 og 1994. Debatten i Norge har vært langt mindre nyansert enn i Danmark.

EU har nylig besluttet å innlede medlemskapsforhandlinger med seks land. Utvidelsesplanen er den mest omfattende i EUs historie, og i løpet av neste år kommer i alt 12 land til å være i forhandlinger med Unionen om medlemskap. Forslaget innebærer at Slovakia, Bulgaria, Romania, Latvia, Litauen og Malta slutter seg til de seks landene som startet forhandlingene i 1998. Beslutningen om utvidelse grunngis med de dramatiske endringene som har funnet sted i Europa dette tiåret, og særlig den spesielle situasjonen Kosovo-krisen skapte. Disse planene tyder på at utviklingen i EU har fått en ny dynamikk, noe som påkaller en debatt om hvordan EU bør se ut i fremtiden. Samtidig ser vi konturene av en revitalisering av den norske EU-debatten. I den forbindelse kan det være på sin plass å se litt bakover på innholdet i de foregående norske EU-debattene. Denne kronikken baseres på et av hovedfunnene i en LOS-rapport om den norske EU-debatten, der jeg sammenligner argumentasjonsbruken i EU-debatten i 1972 med argumentasjonsbruken i 1994.

Studien tydet på at utviklingen innenfor EU fra 1972 til 1994, og Norges endrede tilknytning til EU i samme tidsrom, hadde hatt liten innvirkning på den norske EU-debatten. Både i 1972 og 1994 ble debattene hovedsakelig dominert av de samme problemstillingene og de samme uenighetene. Dette er et overraskende funn, tatt i betraktning at både EU og Norges tilknytning til EU hadde endret seg betydelig fra 1972 til 1994.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Begge EU-debattene reflekterte en empirisk uenighet mellom partene. De var uenige om medlemskapets effekt på norsk økonomi, de var uenige om hvordan matvareprisene ville påvirkes av et medlemskap, og de var uenige om vi ville få innflytelse i EU eller ikke. Det fantes imidlertid få indikasjoner på at det eksisterte grunnleggende verdikonflikter i de to EU-debattene. Analysen tydet på at det både i 1972 og i 1994 fantes en underliggende verdikonsensus som påstandene i debatten kunne testes opp mot. Nasjonal selvråderett og suverenitet ble for eksempel oppfattet som felles nasjonale verdier som begge parter ønsket å forsvare. Motstanderne var negative til EU fordi de mente at et medlemskap ville true den nasjonale suvereniteten, mens tilhengerne mente at Norge ville styrke den nasjonale suvereniteten gjennom et medlemskap. Vanligvis stoppet diskusjonen her, uten at det ble gitt noen begrunnelser for hvorfor det var så viktig å bevare den nasjonale suvereniteten. Til tross for betydningsfulle endringer i EU mellom 1972 og 1994, og til tross for at det hadde gått 22 år mellom de to EU-debattene, fantes det få alternative verdioppfatninger som utfordret forestillingen om den suverene nasjonalstat. Det var tydelig at både tilhengerne og motstanderne oppfattet suvereniteten som noe verdifullt, som noe man ønsket å forsvare. Men hva var det egentlig som lå til grunn for partenes suverenitetsbegrep? Hva mente de med det?

Mine data tydet på at motstanderne oppfattet suverenitet som noe som var uløselig tilknyttet det nasjonale fellesskap. Det fantes klare indikasjoner på at motstanderne oppfattet nasjonalitet som en nødvendig forutsetning for demokrati. Ifølge Carl Schmitt er «...en demokratisk stat som finner forutsetningene for sitt demokrati i borgernes nasjonale ensartethet, i samsvar med det såkalte nasjonalitetsprinsippet om at en nasjon utgjør en stat, en stat en nasjon.» Denne oppfatningen bygger på en forestilling om at demokrati bare kan eksistere i form av et nasjonalt demokrati, «ettersom selvet i folkets selvstyre tenkes å være den egnede størrelsen til å besette dette begrepslige sted: Det tilskriver den statlige organisasjonen et så å si naturlig grunnlag». Nasjonalitetsprinsippet innebærer altså en rett til nasjonal selvbestemmelse. I henhold til dette prinsippet har enhver nasjon som ønsker å styre seg selv, krav på en uavhengig statlig eksistens. Motstanderne hadde et nasjonalt perspektiv på demokrati og suverenitet. «Et nei forsvarer det beste i europeisk demokratisk tradisjon. EU bryter med det demokratiet som har blitt kjempet frem av folk i Europa gjennom flere hundre år.» Nei-sidens argumentasjon reflekterte en oppfatning om at demokratiet burde være knyttet til nasjonalstaten. Derfor ble EU sett på som «...et skritt tilbake for demokratiet». Motstandernes gjentatte krav om selvstyre, selvråderett og nasjonal uavhengighet kan tyde på en substansiell forståelse av suverenitetsbegrepet, det vil si at suvereniteten bare kan knyttes til en nasjon eller et folk.

Tilhengerne hadde et uklart suverenitetsbegrep i de to debattene. På den ene siden gav de uttrykk for at Norge både i 1972 og 1994 hadde liten grad av suverenitet igjen å forsvare - i 1994 først og fremst på grunn av EØS-avtalen. De mente at et medlemskap ville kunne gi Norge tilbake noe av den suvereniteten landet var i ferd med å miste. På den andre siden gav de uttrykk for at de ønsket å dele suvereniteten mellom Norge og EU. Det paradoksale her var at tilhengerne ikke tok opp den normative diskusjonen om hvor suvereniteten burde være. Hverken i 1972 eller 1994 fikk man en normativ debatt om den suverene nasjonalstatens fremtidige rolle i et stadig tettere integrert Europa. Begge EU-debattene reflekterte et fravær av alternative suverenitetsoppfatninger. Selv om tilhengerne riktignok argumenterte for at de ønsket å overføre deler av den nasjonale suvereniteten til EU, var dette først og fremst fordi de ønsket å styrke norsk medbestemmelse i beslutninger som likevel angikk landet. Det var ikke snakk om å gi fra seg den nasjonale uavhengigheten og suvereniteten, men om å overføre deler av den formelle suvereniteten og selvråderetten til et overnasjonalt organ. Til tross for at tilhengerne gav uttrykk for at de ønsket å overføre suverenitet til EU, var det likevel tydelig at de forsvarte forestillingen om den suverene nasjonalstat. Datamaterialet gav ingen oppklaring på hvorfor tilhengerne ønsket å overføre nasjonal suverenitet til EU når de samtidig hevdet at suvereniteten var noe som burde forsvares.

Siden tilhengerne og motstanderne var enige om det normative grunnlaget for debatten - de forsvarte begge forestillingen om den suverene nasjonalstat - var det ikke nødvendig å begrunne hvorfor nasjonalstaten burde forbli suveren. Den underliggende normative enigheten omkring suverenitetsbegrepet kan forklare hvorfor debatten ikke reflekterte alternative oppfatninger om den suverene nasjonalstatens fremtidige rolle.

Den danske debatten i forbindelse med den såkalte Amsterdam-traktaten i 1998 var ganske annerledes enn de to norske. Denne debatten reflekterte ingen ensartet oppfatning av suverenitetsbegrepet. Diskusjonene dreide seg ikke bare om danskene ville styrke eller svekke sin nasjonale suverenitet, men om hvilke deler av den nasjonale suvereniteten som var viktigst å bevare. Noen mente at det var viktig å bevare de nasjonale grensene, mens andre mente at det var viktig å bevare den nasjonale kultur og identitet. Debatten viste at forestillingen om den danske nasjonale suvereniteten hadde blitt mer uklar og at verdien av den derfor måtte begrunnes. I den danske debatten var det derfor vanskelig å appellere til den danske nasjonale suverenitet uten å klargjøre hva man mente med det. Dette er en ganske forskjellig og mer nyansert og komplisert debatt enn hva som var tilfelle i de to norske debattene.

Spørsmålet er om den norske debatten vil komme til å vise de samme tendensene som den danske debatten, eller om det også i fremtiden vil være få alternative verdioppfatninger som utfordrer forestillingen om den suverene nasjonalstat.