HJERTETRØBBEL: Hideo Yokoyama (62) er kjent som kriminalreporter og skjønnlitterær forfatter. Siden debuten i 1998 har han utgitt seks romaner og åtte novellesamlinger. Foto: ©Bungeishunju Ltd./Kagge
HJERTETRØBBEL: Hideo Yokoyama (62) er kjent som kriminalreporter og skjønnlitterær forfatter. Siden debuten i 1998 har han utgitt seks romaner og åtte novellesamlinger. Foto: ©Bungeishunju Ltd./KaggeVis mer

Anmeldelse: Hideo Yokoyama - «64»

Suverent møte med japansk krimtradisjon

Blir Østens mysterier den neste internasjonale trenden?

Forlaget har i hvert fall kostet på seg en usedvanlig vakkert designet utgave av Hideo Yokoyamas roman «64», en søyle i moderne japansk kriminallitteratur, ja, i nyere japansk litteratur i det hele tatt.

Lang tradisjon

Den som undersøker, vil finne at Japan har en krimtradisjon som strekker seg 150 år tilbake, med et drøyt hundretall navn fra forskjellige epoker. Et sentralt navn er Seicho Matsumoto (1909-1992), som har gitt navn til Japans «rivertonpris». Den har selvsagt Hideo Yokoyama fått, for novellesamlingen «Kage no Kisetsu» (1998), «Skyggenes sesong».

Det hører også med til bildet av høyt respekterte diktere som Kobo Abe og Haruki Murakami har et nært forhold til sjangeren. Murakami har for eksempel vært dypt inspirert av Raymond Chandler, som han også har oversatt til japansk.

Sporløst forsvunnet

«64» er et fenomen i Japan, en enestående bestselger som fortsatt kjøpes og leses sju år etter at den kom ut. Den er oversatt til 13 språk og ble for to år siden filmatisert, både som kinofilm og TV-serie. Boka er blitt selve lokomotivet i spredningen av japansk kriminallitteratur.

Romanens sentrale skikkelse er politioverbetjent Mikami Yoshinobu, en etterforsker som etter 20 år i etaten er blitt overført til politiets pressekontor som informasjonssjef. Innledningsvis møter vi ham sammen med kona på et likhus. Der får de se en avdød, ung jente. Dette fordi deres tenåringsdatter Ayumi har vært sporløst forsvunnet i tre måneder.

Et nytt spor

Det er ikke henne. Heldigvis. Håpet om å finne datteren lever. Men bokas tittel henviser til en annen sak. I 1989, i en tidsepoke som i Japan betegnes som seks fire, ble den sju år gamle Shoko kidnappet og funnet drept. 14 år seinere er saken fortsatt uoppklart. Ved en tilfeldighet oppdager Mikami en uoverensstemmelse i etterforskningen, et nytt spor som han følger. Skal han klare å oppklare denne saken, som er blitt et traume i offentligheten?

Boka utvikler seg i et rolig tempo, for en stor del gjennom gode dialoger og avmålte beskrivelser. Et sidetema i historien er striden og konfliktene mellom institusjoner; noe som også er illustrert i en grafisk framstilling på slutten av boka, der vi får en oversikt over etatene og aktørene.

Lærerik nytelse

Etterforskere står mot byråkrater, pressefolk mot informasjonskontoret, administrasjonen mot kriminalseksjonen. Og mennesker mot mennesker. Gjennom disse konfliktene gir forfatteren et levende bilde av et Japan som for en norsk leser kan fortone seg fremmed og eksotisk, gjennom ritualer, omgangsformer og sosiale regler.

Boka er det britene kaller «a good read», en lærerik nytelse å lese. På japansk vis er den også vakkert avrundet. Første setning lyder: «Store snøflak danset i aftenvinden.» Og nest siste, 718 sider seinere: «Store hvite snøflak danset i luften.» Som en dobbel haiku, som en ramme rundt en usedvanlig storslått og givende roman.

.