Suverent Norge?

DEN 9. MAI 1945 om ettermiddagen kom det et firemotors engelsk militærfly inn over norsk luftrom. Flyet var lastet med flygeblader som ble kastet ut over utvalgte tyske garnisonsbyer i Norge.

I den byen der jeg bodde ble vindretningen feilbedømt og hele lasten dalte ned i et skogholdt godt utenfor tettbebyggelsen. Dette var naturligvis ikke noe problem for oss som den gang var guttunger. Vi fant flygebladene og stolte sprang vi med dem til en motstandmann i byen. Han gjorde det klart for oss at adressaten var den tyske forlegningen, og ga så meg og en jevnaldrende gutt æren av å skulle overbringe flygebladene. Jeg kan ennå huske hvordan jeg følte meg der jeg som sto, i kortbukser og med stoppet krigsskjorte, foran en lokal tysk kommandant, i ballongbukser og med pistol i beltet. For å holde balansen forsøkte jeg å tenke på meg selv som en representant for Kongen og Den norske regjering, Eisenhower og Den allierte overkommando. Det var denne opplevelsen som fikk meg til å gjemme et eksemplar av flygebladet, og det var filmen Der Untergang som fikk meg til å finne igjen dagboka fra den gang, med det innlimte flygebladet.

NÅ, 60 ÅR ETTER, kunne jeg se at dette flygebladet er noe mer enn en privat påminnelse fra en heroisk-komisk fortid. I all sin enkelhet er bladet et dokument som motsier en del populære oppfatninger om Norges status den første måneden etter frigjøringen i 1945. Det gjelder også omtalen i det halvoffisielle trebindsverket Den store krigen, som var altfor preget av politiske oppfatninger i den første etterkrigstid til at det kunne bli helt dekkende. Etter hvert er mange typer av informasjon blitt tilgjengelig, som hver for seg og samlet forteller at Norge ikke automatisk ble en suveren stat etter den tysk kapitulasjonen. Flygebladet, med tysk tekst på ene siden og norsk tekst på den andre, var rettet til befal og mannskap i den tyske Wehrmacht. Det er tre forhold ved dette flygebladet som kan ses som en utfordring til det populære bildet som mange har av Norge den gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det første: Teksten. Her får de tyske styrker i Norge en ordre direkte fra den allierte overkommando om hvordan de skal forholde seg. Ordren går ut på at de skal bli i sine avdelinger, som altså ikke skal oppløses, og at soldatene fortsatt skal ta imot ordre fra sine tyske offiserer. Disse ville få videre instruksjoner fra den allierte øverstkommanderende, det vil si fra Eisenhower og hans stab, ikke fra norske myndigheter.

For det andre: Språket. Den tyske teksten er forfattet på et korrekt tysk kommandospråk. Det samme kan ikke sies om den norske versjonen. «Anweisungen ..durch Eure eigenen Offiziere» er godt tysk. «Ordre .. gjennom deres egne offiserer» er ikke like godt norsk. Det er tydelig at teksten først har vært skrevet på tysk, den norske varianten bærer preg av å være en oversettelse. Dersom norske myndigheter i London hadde fått sett teksten før den ble trykt, har det høyst sannsynlig bare vært som en informasjon til godkjennelse.

For det tredje: Formidlingen. Flygebladet ble sluppet ned fra et militærplan med britiske kjennetegn, ikke norske. Senere ble det riktignok sagt at flyet hadde hatt norsk besetning. Men i så fall hadde besetningen stilt seg til disposisjon for RAF, ikke for RNAF.

DET ER FLERE ting som hadde gjort den tyske kapitulasjonen i Norge noe annerledes enn på Kontinentet. De tyske styrker i Norge ble ikke militært nedkjempet, og de ble ikke nevnt i den første kapitulasjonsdokumentet som ble undertegnet på Lüneburger Heide 4. mai. Den tyske militære ledelse på Lillehammer, under general Böhme, krevde den 8. mai å få overgi seg til de allierte. Han ville ikke å la seg avvæpne av den norske heimefronten, noe han mente ville være vanærende, ettersom han anså gutta på skauen som en illegitim militær styrke. De allierte forhandlerne nektet å etterkomme kravet fra Böhme. På den annen side ønsket de ikke å unødig ydmyke den tyske ledelse, som tross alt ville overgi seg. Dette kunne være risikabelt overfor en hærstyrke på over 350 000 mann, der et ukjent antall kunne tenkes å ville følge Terbovens tolkning av tysk lojalitet, som kamp så lenge dette var militært mulig. Resultatet ble et kompromiss: de tyske styrkene skulle avvæpne seg selv.

En følge av dette igjen ble at heimefronten fikk et mer avgrenset ansvarsområde enn opprinnelig tenkt. Samtidig kom de allierte til å få en kommandostruktur uavhengig av norsk ledelse. De tyske mannskapene som kom under denne kommandoen var langt flere enn det samlede antallet norske, engelske, amerikanske og russiske tropper i landet. Koordinator for det hele ble den engelske general Andrew Thorne.

DET FINNES OGSÅ flere politiske grunner til at den første etterkrigsperioden bør omtales i andre vendinger enn bare som et norsk demokrati som overtok etter et tyskledet diktatur. Strengt juridisk kunne til og med kongens stilling diskuteres, etter at Stortinget - den formelle myndighet for den regjering som hadde innsatt kongen i 1905 - hadde bedt ham om å tre tilbaker sommeren 1940. Ikke minst denne handlingen hadde for øvrig gitt Stortinget et frynsete rykte, i tillegg til at dets mandatperiode var utløpt. Regjeringen kunne henvise til formell fullmakt fra Elverumsvedtaket 10.4.40, men denne fullmakten var beregnet på krigsperioden. Politi og rettsvesen kunne til dels bli oppfattet som «stripete». Og på toppen av det hele ble altså ikke de væpnete norske styrker anerkjent som overordnet militær myndighet i landet. Juridisk sett hadde det vært fullt mulig å beskrive denne perioden som statsrettslig problematisk. Når perioden likevel er gått inn i norsk historie som en jubelperiode, skyldtes det andre ting enn landets formelle status. Samfunnsforskere kan dele samfunn i de overveiende normstyrte og de regelstyrte. Norge var på den tid et utpreget normstyrt samfunn, og er det fremdeles. Når nordmenn hver 17. mai synger « så vi vant vår rett», blir dette av de fleste oppfattet som at vi har vunnet en moralsk rett, ikke at den strengeste jussen hadde seiret. Den kunne det være så som så med, både dengang og tidligere. Rent ut sagt: Det var nasjonalismen som reddet oss, i 1945, som i 1905, som i 1814!

DETTE ER EN erfaring vi bør ta med oss i jubileumsåret. De som vil definere staten Norge bare ut fra rent juridiske forhold, kommer opp i mange dilemmaer, som knapt har entydige svar. Hvis vi spør historikere med en rettslig orientering, om hvordan de vil karakterisere den første etterkrigsperioden, kan vi få mange og til dels unn vikende svar, som kan variere fra interregnum og overgangsperiode til litt av hvert og «vanskelig å si»! Det er noe utilfredsstillende å skulle fortelle utenforstående at man har vokst opp i et land som politisk var preget av litt av hvert og «vanskelig å si». Her har historikerne fortsatt en oppgave med å finne et dekkende navn for perioden.

Vi andre kan i mellomtida bidra med eksempler som forteller noe om hva vi ikke bør kalle perioden. - Da jeg den gang følte meg som en representant for kongen og den norske regjering, var nok det en illusjon. Min forestilling om å ha vært kurerer for den allierte overkommando, var kanskje ikke fullt så gal.