RAPHJELP: Både Selena Gomez og Taylor Swift har fått hjelp av kjente rapkarer i år. Sistnevnte kommer litt bedre ut av det, mener Marius Emanuelsen fra Vers - Dagbladets faste skrivekollektiv. Foto: SPLASH / SCANPIX
RAPHJELP: Både Selena Gomez og Taylor Swift har fått hjelp av kjente rapkarer i år. Sistnevnte kommer litt bedre ut av det, mener Marius Emanuelsen fra Vers - Dagbladets faste skrivekollektiv. Foto: SPLASH / SCANPIXVis mer

Suverent og smålig

Kvinne møter mann. Sang møter rap. Men snakker de samme språk?

«Ingen av dem var riktigt intresserad av henne, men båda var intresserade av honom,» skriver Lena Andersson om forholdet mellom den inntil det selvutslettende forelskede Ester Nilsson og «kulturmannen» Hugo Rask, i den Augustprisvinnende romanen «Egenmäktigt förfarande» (2013).

«Hon ser på meg, jeg ser på hon / Hon tenker feil, mens jeg tenker dumt / Hon må gi meg mer, for jeg gir ikke / Hon tenker kjærlighet, mens jeg tenker fitte,» rapper Onge $ushimane på «Tenker feil».

De tenker og tenker, både Andersson og $ushimane, men å snakke med partneren om tankene er vanskelig eller uinteressant. Bedre da, å skrive en bok eller en sang, for å fortelle verden hvordan det egentlig ligger an.

Men heldigvis finnes også duetten, en hel sjanger der menn og kvinner faktisk kan møtes for å snakke med hverandre om kjærlighet, sex og alt derimellom, og kanskje til og med finne ut av ting.

Likevel. Mye har skjedd siden min barndoms Renée & Renato og Teigen & Skorgan. Med hiphop-sjangerens formrevolusjon har en ny type duett vunnet frem, også i pop- og R&B-sammenheng, nemlig rap-gjesteverset, prinsipielt sidestilt med hovedartistens vers, og ofte i direkte konkurranse med det. Når kvinner og menn synger sammen, går det som regel bra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men idet sjangergrensene brytes oppstår en ny type dynamikk. Hva skjer når en kvinnelig popartists sang gjestes av en mannlig artists rap? Kommuniserer de med hverandre? Snakker de samme språk? Kan de møtes?

Pop-radiostasjonene i USA stiller seg tvilende, og klipper gjerne ut gjesteversene for å slippe å spille rap. Men her hjemme ligger to slike låter høyt på P3s spillelister akkurat nå, med rap: Selena Gomez og A$AP Rockys «Good For You» og Taylor Swift & Kendrick Lamars «Bad Blood Remix», to svært forskjellige tilnærminger til problemet kvinnelig sang og mannlig gjesterap. Hos Gomez fremheves forskjellene mellom de to artistene, men hos Swift er det likhetene mellom henne og gjesten som betones.

Vi tar dem i tur og orden. Selena Gomez' «Good For You» er en låt som trolig vil bety vilt forskjellige ting for forskjellige mennesker. Noen vil synes den er sexy, andre at den er bunntrist, andre igjen at den er irriterende spekulativ og umoden. Forståelig nok! For  «Good For You» har noe grunnleggende uavklart ved seg, en vakling mellom betydninger som gjør den mer, snarere enn mindre interessant.

På papiret er «Good For You» singelen der den tidligere barnestjernen og «Disneyjenta» Selena Gomez for alvor tar skrittet over i «de voksnes» rekker ved å spille ut en seksualitet hun tidligere har holdt i tømme på plate, om enn ikke på film.

Der seksualiteten på tidligere Gomez-singler som «Come And Get It» virker konvensjonelt upersonlig, finnes det vilje, nerve og en følelse av selvoppdagelse i «Good For You» som for første gang gjør en nysgjerrig på hvem denne artisten egentlig er og hva hun er ute etter. Rapverset — det første på en Gomez-single noensinne —  fungerer som overgangsrite: et farvel til det gamle.

I «Good For You» møter vi en kvinne som pynter seg for kjæresten sin, slik at han skal ville bli hos henne: «I just wanna look good for you, good for you», stønner Gomez med luft på stemmen, som om hans anerkjennelse er alt. Hun fantaserer om å la kjolen falle til gulvet — og fortsatt se bra ut for ham. Når hun vil «syncopate my skin to your heart beating» blir hans hjerteslag grunnbeaten hun vil prøve å falle inn i rytme med, som en svakere beat.

Flere har sammenlignet den melankolske «Good For You» med Lana Del Reys musikk, men hos Del Rey finnes det alltid et sterkt jeg. Det kan kjede seg eller resignere, men det er like fullt et jeg fullt av protest.

Den protesten hører jeg ikke hos Gomez, som insisterer på at det er hans ønsker, hans blikk som gjelder, og higer etter å bli mer for kjæresten enn hun allerede er: «Now you say I got a touch / So good, so good / Make you never wanna leave / So don't, so don't».

Dette kan da ikke være noe sunt, likeverdig forhold? Hvor er egentlig selvrespekten hennes?

Men så er det ikke fullt så enkelt likevel. Legg merke til måten Gomez knekker ordet «good» på i refrenget, slik at det høres ut som «goo-yd». «Good» blir for hardt og fornuftig, y-lyden en sanselig eggeplomme som renner tjukt ut av det knuste skallet: gooooyd.

Og ser man videoversjonen av «Good For You», der A$AP-verset er kuttet, finner man ingen lidende Gomez, bare en ung kvinne som slanger seg på sofaen og åpenbart nyter sitt eget selskap. Smerte og sårbarhet blir krydder som setter spiss på nytelsen. Det vi hører er en ung kvinne som prøver ut en rolle — den lidende elskerinnen — slik hun ville prøvd på seg «that dress you like, skin-tight». Snart er hun klar til å «leave this dress a mess on the floor / And still look gooyd for you, gooyd for you.»

Kjolen på gulvet, vokalene som tyter ut av konsonantskallet: «gOO-Yd!» Et forsøk på å finne ut hva som funker, altså — for henne snarere enn for ham. Tragedien lurer først hvis leken tar slutt og hun faktisk ikke blir verdsatt.

A$AP Rockys selvbevisste gjestevers tyder på at han sliter med å ta inn alt dette. Han rapper som om hans blotte tilstedeværelse er besudlende, en dårlig beslutning: «Hold up, take a minute, love / 'Cause I ain't trying to fuck your image up,» åpner han, før han liksom tar innover seg at grunnen til at han er kalt inn er for å... kremt... buste til Gomez' ungpikeimage. «I ain't trying to fuck your business up / And I ain't trying to get you into stuff / But the way you touchin' on me in the club / Rubbin' on my miniature, John Hancock, fuck the signature».

Alt tiltak plasseres hos henne. Og alt handler om å beskytte bildet av henne som grunnleggende intakt, utilbustet, til tross for ham. Heller enn å opphisse henne, prøver han å berolige henne. Hun skal ikke bekymre seg for media. Hun er classy nok til at hun ikke må legge ut #rompies på Instagram.

Og selv når han skal gi henne bekreftelse, ender han opp med å be om bekreftelse fra henne: «You look good, girl, you know you did good, don't you? / You look good, girl, bet it feel good, don't it?» Sukk.

Til Rockys forsvar kan vi si at han åpenbart er mer opptatt av den mediehendelsen «Good For You» er enn av å leve seg inn i fiksjonsrollen som Gomez' kjæreste. Mens hun boltrer seg i fantasien, er han akutt oppmerksom på blikkene de har på seg — og klarer ikke slippe seg løs. Ser han forskjell på jenta og rollen? Setter han pris på at hun pynter seg for ham? Bryr han seg? Det får vi ikke vite.

Rocky-verset blir uavklart på en utilfredsstillende måte. Vi skjønner hvorfor han er der, men låta ville likevel vært klart bedre uten ham.

Kendrick Lamars opptreden på Taylor Swifts «Bad Blood Remix» er til gjengjeld helt forbeholdsløs — overraskende nok. For Swifts og Lamars verdener har aldri tidligere overlappet. Han er stjernen som skyr pop som pesten. Og utover en tullelåt, «Thug Story» med T-Pain, under aliaset T-Sweezy i 2009, har hun holdt seg unna hiphop-beitet til nå. Taylor Swift trenger verken kle av seg eller samarbeide med noen rapper for å «bli voksen» - og godt er det.

Så hva gjør de sammen nå?

«Bad Blood» er i utgangspunktet hentet fra 2014s løsslupne «1989»-album, og tolkes som regel som et motangrep på Swifts kollega Katy Perry, som hadde vært ekkel mot henne: «'Cause baby, now we've got bad blood / You know it used to be mad love /  So take a look what you've done / 'Cause baby, now we've got bad blood, hey!» (I videoen spilles den onde av Selena Gomez.)

Det er lite nytt i en taylorswiftsk sammenheng, dette. Swift er nærmest berømt  for å hevne seg på tidligere venner og kjærester ved å skrive store, hyperfengende poplåter om hvor lusent de har oppført seg — uten å nevne navn, så klart. Og du skal være en rimelig ihuga Katy Perry-fan for ikke å rope «HEI!» sammen med Swift på refrenget av «Bad Blood».

Men det forklarer ikke hva Lamar gjør på låta, utover at artistene tidligere har vist hverandre gjensidig respekt. Han har, så vidt jeg vet, ingenting uoppgjort med Katy Perry. Og interessant nok unnlater Lamar å skape en ny fiksjon der «Bad Blood» handler om forholdet mellom en mann og en kvinne. Man tror aldri at det er Lamar og Swift som krangler. Snarere er de allierte. Vers settes ikke opp mot vers. Hennes vers tas ut, mens refrenget står igjen, som for å backe opp ham.

Når Swift og Lamar står sammen, spiller de ikke personlighetene sine ut mot hverandre, og heller ikke kjønn, sjanger eller hudfarge. Snarere forenes de i et minste felles multiplum: begge er de ensomme, krenkede, smålige - og suverene.

For Lamar bruker versene sine til å snakke om noe han også har snakket om før. Han rapper om alle dem som ikke trodde på ham før han slo igjennom, de som nå kan angre bittert på at de ikke backet ham opp da det gjaldt. Han gjør rett og slett sangen til sin:

«Remember when you tried to write me off?
Remember when you thought I'd take a loss?
Don't you remember? You thought that I would need ya
Follow procedure, remember? Oh wait, you got amnesia
It was my season for battle wounds, battle scars
Body bumped, bruised
Stabbed in the back; brimstone, fire jumping through
Still, all my life, I got money and power
And you gotta live with the bad blood now.»

Swift og Lamar er et umake par som forenes i narsissistisk, selvrettferdig forakt for alle som engang har trosset dem.

Det finnes ingen erotisk gnist mellom sanger og rapper på «Bad Blood Remix», men heller ingen fruktbar friksjon mellom sang og rap, pop og hiphop. Dette er pop som også er rap, rap som er pop, og en sang som kunne vært begges. Nesten.

For dermed slår bølgene av ironi inn over lytteren. Til tross for at den handler om en kvinne som underkaster seg, er «Good For You» den eneste av disse to sangene som er interessert i kvinnens perspektiv og personlighet.

Taylor Swift underkaster seg ikke - men hun tar et skritt tilbake, benytter anledningen til å glemme Katy Perry - og seg selv - en stakket stund, og slipper til den smålige Lamar i sitt sted, mens hun begrenser seg til å levere et allerede ferdigskrevet monsterrefreng. 

Generøst nok - og altså slett ikke smålig - blir hun dermed den som skjenker Kendrick Lamar nettopp den nummer én-hitten han selv aldri har nedlatt seg til å skrive som soloartist.

En siste ironi?

«Ingen av dem var riktigt intresserad av henne, men båda var intresserade av honom.»