Suzannahs bok

Problematisk redningsoperasjon for «sterk» og «enestående» kunstnerhustru.

BOK: En junidag i 1892 skrev Suzannah Ibsens stemor, den formidable Magdalene Thoresen, til stedatteren at «Din Mand har du været mer enn han maaske selv forstaar, og den Verden, som lægger sin Hyldest for hans Fod, skylder Dig maaske ligesaa meget som ham.» Sitatet er del av et lengre brevutdrag Astrid Sæther gjengir i den første biografien som er skrevet om Henrik Ibsens kone. Forfatteren understreker at «Utsagnet vitner om stor innsikt i og forståelse for Suzannahs lange og mange krafttak for Ibsens virke». Dét framstår imidlertid som helt unødvendig å poengtere: Gang på gang gjentar Sæther sin påstand om «den sterke kvinnen hun var», og hennes «enestående arbeid»: «Ved siden av styrken fant jeg også intelligens, vidd, humor, varme og mot. Det er en gjenklang av hennes stemme i alle de store kvinneskikkelsene i Ibsens dramatikk».

Ikke bare finnes knapt de rosende ord som ikke er dekkende for Suzannahs personlighet. Sæther leter seg altså – ikke uproblematisk – fram til spor av Suzannah og familien hennes i de fleste av Ibsens skuespill, enten det er i problematikk eller skikkelser.

Utmattende

Om Sæthers utgangspunkt kan fortone seg heller ukritisk, er det likevel forståelig: «…en kontrollerende og usjarmerende kvinne som i beste fall holdt Ibsen fast ved skrivebordet», oppsummerer Sæther Suzannah-bildet som har avtegnet seg i tidligere Ibsen-litteratur. Hun vil derfor gå i rette med det hun mener er myter, og gi Suzannah hennes rettmessige ære – som Ibsens likeverdige diskusjonspartner og som aktiv bidragsyter til forfatterskapet. Likevel blir det blir ganske snart noe utmattende over biografens utrettelige kamp mot alt og alle som ikke måtte synes at Suzannah er like «enestående» og «strålende» som Sæther synes selv, og hennes tendens til å utlegge det meste til Suzannahs fordel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke bare er sjalusianklagene «merkelige påstander» og Suzannah-portrettene i John Paulsens bøker «ondsinnede». I striden om Suzannah-bildet er Sæther sågar rede til å avfeie den toneangivende danske kritikeren Clemens Petersens rett nok temmelig aparte negative bemerkninger om Ibsens kone, som utslag av at Petersen var homofil: «Clemens Petersens aversjon for kvinnekjønnet kom senere for en dag», lyder hennes heller politisk ukorrekte bemerkning.

Få kilder

De stadige påminnelsene om Suzannahs vidd og betydning, gjør snarere følelsen av at påstandene aldri blir tilstrekkelig dokumentert, desto sterkere. Det går dessuten påfallende lang tid før vi får høre Suzannahs egen stemme, og selv etter 400 sider sitter man igjen med følelsen av at Sæther ikke riktig «har» den hemmelighetsfulle dikterhustruen.

Biografens største problem er et meget begrenset nytt kildemateriale. Sæther har funnet noe ubrukt korrespondanse – brev fra søsteren Marie til Suzannah og brevveksling mellom Suzannah og stemoren og svigerdatteren Bergliot Ibsen.

Men fortsatt må hun lene seg tungt for eksempel på Bergliots erindringsbok fra midten av 1900-tallet, «De tre».

Den påfallende lille bevarte korrespondansen mellom Ibsen og hans kone, fører stadig biografen ut i gjentakelser, antakelser og alskens spørsmål - «kanskje», «Om dette vet vi lite». «Slik kunne bare en mann med en sterk kvinne hjemme tordne løs», er en betegnende Sæther-formulering - om en tale Ibsen holdt i Den Skandinaviske Forening i Roma, der han angrep kvinnene for å være uvitende da de ikke støttet et av hans kvinnevennlige forslag. Det kan vel Sæther strengt tatt ikke vite.

Likevel fortjener Sæther ros for sitt verdifulle bidrag til å kartlegge Suzannahs liv og nyansere bildet av henne. Muligens på grunn av de få primærkildene - og kanskje på grunn av at Suzannahs hverdag later til å ha handlet mer om andre enn om henne selv - framstår boka i noe større grad enn biografier flest som et gruppeportrett, og Sæther tegner et levende bilde av verden rundt Suzannah, deriblant av flere av hennes nærmeste.

Merkelig

Her finnes også ansatser til problematisering: Et sted skriver for eksempel Sæther interessant om «dette besynderlige mor-sønn-forholdet» mellom Suzannah og Sigurd. Men hun utdyper det ikke.

På samme måte er det merkelig at hun i en fotnote skriver om «et større brevmateriale mellom Suzannah Ibsen og Camilla Collett», som «inneholder spennende tanker om kvinnens frigjøring som reflekterer mange diskusjoner mellom de to kvinnene» - men knapt viser dem fram i teksten. Innblikk i brevene kunne bidratt til å styrke påstanden om Suzannahs betydning for Ibsens kvinnesyn og –skikkelser.

Nok et problem som trolig delvis skyldes manglende kildemateriale, er at den temmelig konvensjonelt oppbygde framstillingen i perioder framstår som oppramsende. Sæther følger Suzannah på hennes utallige reiser – ofte uten å kunne fylle ut bildet med annet enn andres beskrivelser av stedene hun drar. Suzannah var dessuten ingen Zelda Fitzgerald. Hennes stemor, den egenrådige forfatteren Magdalene Thoresen, framstår ofte som en mer underholdende skikkelse (Ibsen kalte henne «den forbandede gamle synderinde»). Sæthers bok illustrerer tydelig problemene knyttet til sjangeren «biografi-over-partneren-til-kjent-person»: Selv om Suzannahs samliv med Norges største dikter gjør utgivelsen betimelig, og teksten glimter til nå og da, er boka i lange strekk heller seig å komme seg gjennom. For ofte skyver kjedelige detaljer den temmelig sørgelige historien om et mildt sagt problematisk samliv, i bakgrunnen. I november uttalte Sæther seg kritisk i Dagsavisen om «morsomme», journalistiske biografier. Etter å ha lest «Suzannah. Fru Ibsen», er jeg imidlertid overbevist om at Sæther har en hel del å lære av fortellerevnene til et av kritikkens mål, Sigrid Undset-biograf Sigrun Slapgard.