IDEALISMEN: Idealismens bakside er nemlig moralisme - over den dårlige kunnskapen, den dårlige smaken, de dårlige verdiene og de dårlige valgene til vanlige arbeidsfolk. Du skal ha dårlig samvittighet for å røyke, sitte i sofaen, svenskehandle, kjøre SUV, kjøpe hjemmekino, dra på pakketur, se på porno, bake cupcakes, stemme FrP. Illustrasjon: Flu Hartberg
IDEALISMEN: Idealismens bakside er nemlig moralisme - over den dårlige kunnskapen, den dårlige smaken, de dårlige verdiene og de dårlige valgene til vanlige arbeidsfolk. Du skal ha dårlig samvittighet for å røyke, sitte i sofaen, svenskehandle, kjøre SUV, kjøpe hjemmekino, dra på pakketur, se på porno, bake cupcakes, stemme FrP. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

SV - klasseskillets parti

Eli på vestkanten har mer bruk for SV enn Ali på østkanten.

Meninger

Å HØRE SV bedrive selvkritikk er som å være flue på veggen under et oppvaskmøte i reklamebyrå eller en markedsavdeling: «Vi har feilet med brandingen av produktet.» SV skal være tuftet på en idealistisk, helhetlig visjon om et alternativt samfunn. Men ingen er mer kynisk opptatt av å pushe den velgervennlige Kjernesaken (den som bare vi, og intet annen parti, eier!). F.eks: «Skole, skole, skole.» Eller: "«Skole, skole, skolemat.»  Eller: «Skole, skole, miljø». Skitt, der glapp miljøet til et nytt parti. Dette er sosialisme redusert til salgsargument. Som om en kristen misjonær skulle rope: «Kom til oss! Jesus er best på barneomsorg.»

FØR LANDSMØTET, med ny bok i ermet, listet Audun Lysbakken igjen opp alle partiets PR- og strategitabber: SV har vært for dårlige til å prioritere, konkretisere...
Her falt jeg ut. Lysbakken ramset opp ord som rimer på «reparere». Var det et desperat forsøk på å sanke stemmer fra «Pompel og pilt»-generasjonen? Hadde selveste Gorgon Vaktmester erstattet Karl Marx som partiets ideologiske ledestjerne?

NEI. MARX er faktisk tilbake. Det oppsiktsvekkende ved Lysbakkens landsmøtetale var ikke at han gjentok mantraet «Ta kampen» tjueseks ganger. Men at hovedpåstanden lenge har vært tabu å si: Norge er et klassesamfunn.

KLASSEBEGREPET sovnet stille inn på nittitallet, til og med i mitt eget fag, sosiologien. I stedet kom tesen om samfunnets individualisering», og selv Erik Solheim så lyset. SV-lederen hevdet i 1995 at barn fra lavere sosiale lag hadde like store sjanser som andre. Det handlet bare om intellektuelle evner. Forskning og statistikk sa noe annet. Livsjanser er fortsatt skjevt fordelt. Rikdom så vel som fattigdom går i arv. Det du mener, liker, kjøper og gjør er betinget av bakgrunn og ressurser. Like fullt fastslo Solheim ved årtusenskiftet: «Klassesamfunnet er i oppløsning og erstattet av en historisk ukjent individualisme.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

HOPP FRAM til 2004. SV-leder Kristin Halvorsen utgir sin politiske bekjennelsesbok, «Rett fra hjertet». Der skriver hun om klasseskiller. I Quatar og Brasil. I Norge ser hun bare små forskjeller, selv om «noen ramler utenfor». Halvorsens hjerte banket for kvinner, barn, homofile og fattige i U-land. Arbeiderklassen i vårt eget land ble ikke nevnt.

FRA 2005 skrifter moten igjen, med klassereise-litteratur, Marsdals «FrP-koden» og Bourdieu-for-begynnere i tabloidpressen: «Vis meg din bil...». SV begynner igjen å snakke om klasse, samtidig som partiet kom i regjering. Men ble det mindre ulikhet med SV i posisjon?

SV HEVDER inntektsforskjellene gikk ned da partiet styrte Finansdepartementet og skjerpet skatten for rike og lettet for de lavlønte. Men forslaget om utbytteskatt kom fra Høyres Per-Kristian Foss i forrige regjering. Under finansminister Halvorsen fikk en førskolelærer 100 kroner i årlig skattelette, mens en statsråd fikk 7000. Finanskrisen, som SV ikke kan ta æren for, svekket aksjene, men før de rødgrønne takket av, hadde Norge fire ganger så mange rike pr. innbygger som USA. «Sosialdemokratiet skaper en større overklasse enn den amerikanske modellen,» ifølge professor Kalle Moene.

Da hjelper det lite å skremme med «amerikanske» tilstander under de blåblå. Gode økonomiske tider skaper større ulikhet. Det samme gjør innvandring, som SV liker. Uten innvandring ville vi nesten ikke hatt barnefattigdom. Velferdsstaten ville vært mindre presset, Oslo ville vært en mindre delt by. Det finnes gode argumenter for innvandring, og mot «fremmedfrykt», men rekordstor tilflytting av mennesker uten utdanning til et avansert kunnskapssamfunn fører med nødvendighet til økte forskjeller og økte sosiale spenninger. De rike tjener på innvandring, de fattige taper.

SV HAR enda mindre å skryte av som skoleparti, etter åtte års bestyring av kunnskapsdepartementet. Lysbakken bruker to barn som eksempel: Eli på Oslo vest, med advokatfar og lærermor, vil bli lege. Det vil også Ali på østkanten, med sjåførpappa og hjemmemamma som kom hit som flyktninger. Begge barna har talent og stå-på-vilje, men foreldrenes lommebok og vitnemål gir dem svært ulike muligheter til å oppfylle drømmen. Og Lysbakken må, som Djupedal og Halvorsen før ham, innrømme at skolen fortsatt ikke utjevner forskjeller, men forsterker dem. SV-løsningen er som vanlig heldagsskole, leksehjelp, skolemat og flere lærere. Men hva med bedre lærere? Og hvorfor fungerer skolen så dårlig for mindre priviligerte barn, og ekstra dårlig for guttene?

FORDI skolepolitikere og -byråkrater i flere tiår har nedprioritert struktur, disiplin, krav, sanksjoner og lærerstyring, nettopp det barn uten sterk indrestyring og støtte fra hjemmet trenger. SV har innrømmet svikt og diltet etter Høyres «kunnskapsløft». Men det slår aldri feil. Om SV ikke vil ha «koseskole», så vil de ha en «skole for nysgjerrige unger som driver seg selv framover.» Dette er og blir skolen for selvdrevne, kreative, teoriflinke middelklassebarn. Skolen for Eli. Og i beste fall søstera til Ali. Broren vil mest sannsynlig ikke fullføre videregående. Og det finnes ingen annen drøm enn klassereisen til Blindern. Lykken er å bli lege. Å ikke ta høyere utdanning, å forbli i arbeiderklassen, er avvikende og skamfullt.

DET ER HER SV selv framstår som klasseparti. Ingen partier har velgere med høyere husstandsinntekt. Men dagens klassesamfunn er vel så basert på forskjeller i kultur, forbruk og moral. Og her er SV-eren fullstendig suveren. Ingen lever mer anstendig.

Hvem snakker vi om? Typisk en velutdannet kvinne i 40-50 årene, ansatt i offentlig sektor. En «moderne idealist», ifølge Norsk Monitor: altruistisk, tolerant, likestilt, antiautoritær, antimaterialistisk. I motsatt ende har vi egoisten, materialisten, hedonisten, kort sagt harryen, et legitimt objekt for forakt.

Idealismens bakside er nemlig moralisme - over den dårlige kunnskapen, den dårlige smaken, de dårlige verdiene og de dårlige valgene til vanlige arbeidsfolk. Du skal ha dårlig samvittighet for å røyke, sitte i sofaen, svenskehandle, kjøre SUV, kjøpe hjemmekino, dra på pakketur, se på porno, bake cupcakes, stemme FrP, spise ferdigpizza, like dansemusikk, glemme å kildesortere, lese andre ukeblader enn Morgenbladet, gi barna dataspill i stedet for bøker, og bygge familielivet på et «tradisjonellt kjønnsrollemønster». Nordre Aker SV, geografisk plassert i utdanningselitens episentrum, bruker valgparoler av typen: «Større flatskjermer eller bedre eldreomsorg?" Ingen spør: "Flere Toscana-turer eller bedre eldreomsorg?»

FOR SV er arbeiderklassen «et annet sted». Da kan barske, folkelige gleder få noe av den samme dragningen som Toscana. I et Dagbladet-intervju sier Lysbakken at han har «en romantisk idé om å gå på fjellet med hagle.» Romantisk idé? Jeg siterte dette
for min far — nordlending, pensjonert kokk, sønn av en lastebilsjåfør, glad i rypejakt. Han bare fnøs: "For no' piss!"

Lik Dagbladet Meninger på Facebook