Svært mye Winge

Stein Winge klasker til med Strindbergs «Dødsdansen». Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal viser snarere fram vrengebildet av ektefolks gjensidige avhengighet, enn å kritisere det borgerlige ekteskapet. Men dessverre truer et vell av regimessige spillopper med å gjøre denne dødsdansen til en ekteskapelig ballongdans.

«Her hates så man knapt kan puste», kommenterer Alices fetter Kurt (Henrik Scheele). Han er kommet på besøk til Alice og hennes kapteinsmann Edgar i scenograf Tine Schwabs triste og tette stue. Kurt har ikke sett dem på 15 år. Men han merker raskt at det ekteskapet han mer eller mindre var med å initiere for 25 år siden, har utviklet seg til et bitende ekteskapsinferno fullt av sarkasmer og galle.

Svartsyn

Da Strindberg skrev «Dødsdansen» i 1901 så mange stykket som en sviende kritikk av den borgerlige ekteskapsinstitusjonen. Ikke minst på bakgrunn av Strindbergs egne bitre erfaringer og derav følgende sterke svartsyn.

Det mest positive ved Stein Winges fysisk hardtslående oppsetning på Nationaltheatret er at den gjør et energisk og til tider fornøyelig forsøk på å overdøve både svartsynet og kritikken av ekteskapet som sådan.

Winges virkemidler er - som så ofte før - store fakter og humor og ironi i bøtter og spann. For at vi ikke skal unngå å skjønne at forholdet mellom Edgar og Alice er nedstøvet, står melskyene som atombombesopper opp av putene når Sverre Anker Ousdals Edgar dæljer på dem. Hans pjolterglass er store som isbøtter. Vannet plasker veggimellom når Edgar vasker beina. Har vi ikke skjønt at Edgar og Alice hater hverandre, blir vi i hvert fall fortalt det når de ruller over gulvet og nesten kverker hverandre med bare nevene.

Avgrunn

Ettersom kritikk av ekteskapet i dag er litt passé, konsentrerer Winge seg om å skildre det berømmelige kjærlighetshatet. Kjærligheten som himmel og helvete, som frihet og fengsel, som fast grunn og lengsel. Edgar og Alice bor på en øy og har det store havet rett utenfor vinduene. Men de forakter alt og alle, og er følelsesmessig fanget og innesperret i sitt samliv. De vil ut, men klarer det ikke, og blir gående å balansere mot avgrunnen.

Ved å bruke så mye komi-overdrivelser og ironi, samtidig som Alice og Edgar både i åpningssekvensen og sluttsekvensen gjør noe så trivielt som å løse kryssord, får Winge både karikert og almengjort disse to. Såpass mye at alle kan kjenne seg litt igjen, og le av dem.

Morbid

I flere scener forløser Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal stykkets morbide humor, og skaper to hatefulle skikkelser i en skremmende danse macabre. Spesielt Sverre Anker Ousdals Edgar viser mellom hjerteattakk, raserianfall og kjedsomhet fram desperasjonen hos en som har vært tvunget til å gå rundt i sitt eget revir.

Men der humoren kaller på latteren, glimrer alvoret og thrillernerven i denne oppsetningen med sitt fravær. Winges Edgar og Alice kommer aldri i dybden, ned til disse figurenes demoni og grunnleggende tomhet. Det blir rett og slett for mye Winge. Og for lite Strindberg.

August Strindberg:
«Dødsdansen»

Nathionaltheatret